Calle Gascona
Siderens bulevard: over et dusin sidrerías på rad. På torsdager utenom sommeren synges de gamle sidrería-sangene.

Et ritual med egne regler, en hel gate viet til det, oster som modnes i huler og én dag i året da hele byen spiser nøyaktig det samme.
🎧 På ruten El Fontán, Gascona og gateskulptureneI Asturias blir sideren ikke servert, den blir skjenket; den bestilles ikke til én person, den deles; og den drikkes ikke i små slurker, den tømmes i én slurk. Å forstå det ritualet er halve reisen, for det organiserer hele det sosiale livet i en by som dessuten lager svært god mat.
Bakgrunnslyden i Calle Gascona er umiskjennelig: strålen av sider som faller fra høyt mot kanten av glasset. Det er ikke et show, det er teknikk: naturlig asturisk sider har ikke tilsatt kullsyre og må luftes for å komme til sin rett.
Den praktiske følgen er at den må drikkes med en gang, før den mister livet. Derfor skjenkes det lite om gangen – en culín – og den tømmes i én slurk, ikke nippes.
Og du lar alltid en skvett være igjen i glasset, culete, for å skylle kanten du har drukket fra før du sender det videre til nestemann. Den helles på gulvet eller i renna i sidrería, og derav lukten av eple som møter deg når du kommer inn.
Sider bestilles ikke til én person: den deles. Én flaske, ett glass som går fra hånd til hånd, og så prater man uten å se på klokka. Å drikke fra sitt eget glass regnes her rett og slett som rart.
Siderens bulevard: over et dusin sidrerías på rad. På torsdager utenom sommeren synges de gamle sidrería-sangene.
Oviedos mage siden middelalderen, i en hall av jern og glass fra 1882-1885. Her finner du ostene og fabes.
Last ned appen og opplev Oviedo offline, når du vil. Gå turen El Fontán, Gascona og gateskulpturene med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Fabada er flaggskipretten, og hemmeligheten ligger i faba-bønnen: den er ikke en hvilken som helst bønne, men en sort med lange, flate og smøraktige korn, svært tynt skall og egen beskyttet geografisk betegnelse. Derfor smelter den i munnen i stedet for å forbli hel og hard.
Ostene er det andre store kapittelet, og Asturias har et av verdens største utvalg målt etter areal. Cabrales er den mest berømte: den er skarp av alt det blå, og den modnes i månedsvis i naturlige fjellhuler. Betegnelsen forplikter: har den ikke vært i hulen, kan den ikke kalles Cabrales.
Så har du Gamonéu, Afuega'l Pitu og Casín, blant mange andre. Det er verdt å spørre på Mercado del Fontán, der selgerne gjerne forklarer hver av dem.
Cachopo er den moderne retten som har erobret verden: to kalveschnitzler med skinke og ost i midten, panert og stekt, i en størrelse som utfordrer enhver fornuftig appetitt. Den er ikke gammel, men er i dag Asturias' mest eksporterte kulinariske kjennetegn.
Og av fisk alt fra Biscayabukta: breiflabb, rødfisk og kråkeboller i sesongen. Kysten ligger en halvtime unna, og det merkes på menyene.
Hver 19. oktober feirer Oviedo Desarme, til minne om en episode i 1836 da noen karlistiske tropper ble avvæpnet mens byen, etter det som fortelles, holdt dem opptatt med mat.
I dag minnes det med å spise, og med en nøyaktig og ufravikelig meny: kikerter med klippfisk og spinat, callos og risgrøt. Ingen variasjoner. Den dagen spiser hele byen det samme, og restaurantene blir fylt til randen.
Det er en av de mest rigide og mest elskede mattradisjonene i Spania. Reiser du i de dagene, må du bestille bord i god tid, og det er verdt det.
Resten av året er Calle Gascona sideområdet, og strøket rundt Plaza del Fontán og Plaza de la Constitución er stedet for å spise sittende.
Et nyttig tips: i sidrerías spiser man raciones, store porsjoner til deling, og alt deles. Å bestille egne retter bryter med stedets logikk, akkurat som å be om eget glass.
Det sosiale hjertet i gamlebyen, med arkader og vegg i vegg med markedet. Et strøk for vermut og for å spise sittende, fem minutter fra Gascona.
Oviedos borgerlige storstue, og der Desarme feires hver 19. oktober: kikerter med klippfisk, callos og risgrøt, uten variasjoner.
Fordi naturlig asturisk sider ikke har tilsatt kullsyre. Når den faller gjennom luften og treffer kanten av glasset, brytes den, luftes og får fram aromaen: her kaller de det espalmar. Derfor må den drikkes med en gang, før den mister livet, og derfor serveres det lite om gangen.
Skvetten med sider som du alltid lar være igjen i glasset. Den brukes til å skylle kanten du har drukket fra før du sender glasset videre til nestemann, for glasset er felles og går rundt. Den helles på gulvet eller i renna i sidrería, og derav lukten av eple som møter deg når du kommer inn.
Det kan man, men det er uvanlig og avslører deg som tilreisende. Sider bestilles i flasker og deles: ett glass som går fra hånd til hånd, mens den som skjenker serverer en culín om gangen. Stedets logikk er samtalen og den felles rytmen, ikke det individuelle forbruket.
At de ikke er vanlige bønner: den asturiske faba-bønnen er en sort med lange, flate og smøraktige korn, svært tynt skall og egen beskyttet geografisk betegnelse. Derfor smelter faba-bønnen i munnen i en god fabada i stedet for å forbli hel og hard, og det er forskjellen på en god rett og en middelmådig en.
Fordi den modnes i månedsvis i naturlige fjellhuler, der den jevne fuktigheten og temperaturen får de blå muggsoppene til å vokse. Opprinnelsesbetegnelsen krever at den lagres der: har den ikke vært i hulen, kan den ikke kalles Cabrales. Asturias har dessuten mange andre: Gamonéu, Afuega'l Pitu, Casín.
To kalveschnitzler med skinke og ost i midten, panert og stekt, i en størrelse som utfordrer enhver fornuftig appetitt. Det er ikke en gammel rett, men den har blitt Asturias' mest eksporterte kulinariske kjennetegn og står på så å si alle menyer i regionen.
En matfest som Oviedo feirer hver 19. oktober, til minne om en episode i 1836 da noen karlistiske tropper ble avvæpnet mens byen holdt dem opptatt med mat. Den minnes ved å spise en nøyaktig og ufravikelig meny: kikerter med klippfisk og spinat, callos og risgrøt.
Last ned Viavoy og gå gjennom Oviedo offline, når du vil.

Les videre