Mat i Ávila: chuletón, judías fra El Barco og yemas
To egne beskyttede betegnelser og et kjøkken fra høysletta som forklares av klimaet. Hva du bør bestille, hvor mye en ekte chuletón veier, og hvorfor yemas bærer navnet til en helgen.
Ávila ligger over elleve hundre meter over havet, er Spanias høyestliggende provinshovedstad og har lange vintre med konstant vind. Kjøkkenet svarer på det uten noen form for finesse: storfekjøtt fra dyr oppdrettet i fjellene, belgfrukter dyrket i høyden og restemat med fett og kalorier. Det er ikke lett mat, og det later ikke som det er det.
En ekte chuletón de Ávila veier rundt et kilo eller mer, og den serveres til deling mellom to. Å bestille den som en porsjon til én er den klassiske feilen besøkende gjør.
Chuletónen, og hvorfor den er annerledes
Avileña-rasen og fjellene.
Kjøttet fra Ávila har beskyttet geografisk betegnelse og kommer i stor grad fra rasen avileña-negra ibérica, som hører hjemme i disse fjellene og beiter fritt på høytliggende beiter. Det systemet gir et dyr som vokser langsommere, og et kjøtt med mer marmorering og mer smak.
Det karakteristiske stykket er chuletón, skåret svært tykt — tre eller fire fingre — og grillet over glør med grovt salt, raskt på hver side, slik at det får en skorpe utenpå og er rødt inni. Stykket veier rundt et kilo og serveres til deling mellom to personer.
Den lokale regelen er å ikke bestille den godt stekt. Med et stykke av denne tykkelsen betyr det å steke den for lenge at innsiden tørker ut uten at du vinner noe, og på enhver seriøs grillrestaurant vil de si deg det. Den serveres også gjerne ferdig skåret på en varm stekeplate, slik at hver enkelt kan steke den ferdig etter egen smak.
I tillegg til chuletónen finnes indrefilet, entrecôte og, på menyen hos mange grillrestauranter, killing og melkelam stekt etter den kastiljanske teknikken i vedfyrt ovn, den samme som i Segovia eller Burgos.
Byens storstue, med arkader og uteserveringer, og det beste stedet å stoppe for å spise innenfor murene. Rundt torget samles mye av restaurantene i gamlebyen, og det holdes fortsatt marked her, slik det er gjort i to tusen år.
Det andre restaurantområdet ligger utenfor, ved Mercado Grande, torget som åpner seg foran denne porten. Det er romsligere, med uteserveringer i sola og muren rett overfor, og det fungerer svært godt for en aperitiff før du går inn i byen.
Judías fra El Barco de Ávila er det andre produktet med egen beskyttet betegnelse, dyrket i dalen til Tormes høyt over havet. De er hvite, store og har svært tynt skall, noe som gjør dem særlig kremete, og de kokes med compango: chorizo, blodpølse og øre.
Patatas revolconas er selve restematen: kokte poteter moset med paprikapulver, hvitløk og fett, servert med sprø torreznos på toppen. Det er vintermat, mektig og opprinnelig svært billig, og i dag står den på nesten alle menyer i provinsen.
Og det finnes mer mat fra høysletta: hvitløkssuppe, cocido, blodpølse og vilt i sesongen, for hele fjellkjeden Gredos er jaktområde. Grønnsakene kommer i annen rekke av en åpenbar klimatisk grunn, selv om det finnes grønne bønner og paprika i en kort sesong.
Til drikke finnes det ingen viktig egen vinbetegnelse, så på vinkartene dominerer vinene fra Ribera del Duero, Rueda og Toro, alle mindre enn to timer unna. En rødvin fra Ribera til en chuletón de Ávila er den lokale standardkombinasjonen.
Yemas, og hvor du spiser
Yemas de Santa Teresa er byens søtsak: eggeplomme kokt i sukkerlake, formet til kuler og rullet i sukker. Opprinnelsen ligger i klosterbakeriet, som nesten alt søtt i Castilla, og koblingen til helgenen er kommersiell og kom senere, på 1800-tallet.
Den klosterbakte opprinnelsen har en praktisk og lite romantisk forklaring: klostrene fikk enorme mengder overskuddsplommer fra vinkjellerne, som brukte eggehvitene til å klare vinen. Plommene måtte brukes til noe, og slik oppsto yemas, tocino de cielo og halvparten av spansk konditorkunst.
De selges i bakerier i gamlebyen og også i klausurklostre i byen, og det andre alternativet er det interessante: du kjøper gjennom en dreieluke, uten å se hverandre, og produktet havner aldri i suvenirbutikkene. Det er verdt å spørre på turistkontoret hvilke klostre som selger.
Om områdene: innenfor muren, området rundt Plaza del Mercado Chico; utenfor, Mercado Grande, foran Puerta del Alcázar, med uteserveringer og muren rett overfor. Og det lønner seg å bestille bord i helgene, for Ávila får mange dagsturister fra Madrid.
Yemas bærer navnet hennes på grunn av en kommersiell kobling fra 1800-tallet, ikke fordi hun fant dem opp. Men klosterbakeriet i byen er virkelig gammelt, og flere klausurklostre selger fortsatt søtsaker gjennom dreieluken, uten at de havner i butikkene.
Rundt et kilo, og ofte mer, fordi den skjæres svært tykt, tre eller fire fingre. Den serveres til deling mellom to personer, og å bestille den som en porsjon til én er den klassiske feilen besøkende gjør. Den kommer gjerne ferdig skåret på en varm stekeplate, slik at hver enkelt kan steke den ferdig etter egen smak.
Hva er så spesielt med kjøttet fra Ávila?
Det har beskyttet geografisk betegnelse og kommer i stor grad fra rasen avileña-negra ibérica, som hører hjemme i disse fjellene og beiter fritt på høytliggende beiter. Det systemet gir et dyr som vokser langsommere, med mer fett i muskelen og dermed mer smak.
Hva er patatas revolconas?
Kokte poteter moset med paprikapulver, hvitløk og fett, servert med sprø torreznos på toppen. Det er provinsens restemat fremfor noen, vintermat, mektig og opprinnelig billig. I dag står den på nesten alle menyer i området, noen ganger som tapas.
Hvorfor er den typiske søtsaken laget av eggeplommer?
Av en praktisk grunn knyttet til klosteropprinnelsen: vinkjellerne brukte eggehvitene til å klare vinen og sendte enorme mengder overskuddsplommer til klostrene. Plommene måtte brukes til noe, og slik oppsto yemas, tocino de cielo og mye av den kastiljanske konditorkunsten.
Var det Santa Teresa som fant opp yemas?
Nei. Søtsaken hører til klostertradisjonen, og koblingen til navnet hennes er kommersiell og mye senere, fra 1800-tallet, da en konditor i byen brukte det som merkenavn. Det tar ikke noe fra produktet, men det er greit å vite: det er et markedsføringsgrep fra 1800-tallet, ikke en oppskrift fra helgenen.
Hvor bør du spise?
Innenfor muren, i området rundt Plaza del Mercado Chico, under arkadene. Utenfor, ved Mercado Grande, torget foran Puerta del Alcázar, med uteserveringer i sola og muren rett overfor. Det lønner seg å bestille bord i helgene, for byen får mange dagsturister fra Madrid.
Praktisk informasjon
RettenChuletón de Ávila, avileña-rasen, skåret svært tykt og grillet over glør. Rundt et kilo: den er for to.
BelgfrukterJudías fra El Barco de Ávila, med egen beskyttet betegnelse, kokt med compango.
RestematPatatas revolconas: moste poteter med paprikapulver og torreznos på toppen.
SøttYemas de Santa Teresa. Helst fra et bakeri eller fra dreieluken i et klausurkloster.
OmråderPlaza del Mercado Chico innenfor muren; Mercado Grande utenfor, foran Puerta del Alcázar.
Bestill bordI helgene, for Ávila får mange dagsturister fra Madrid.
På kartet
🎧 Med Viavoy
Gå gjennom Avila og lytt i ditt eget tempo
Last ned Viavoy og gå gjennom Avila offline, når du vil.