Mercado Central
Det er fortsatt i drift som marked, med nesten tre hundre boder og muntert bråk hver dag. Gå opp på trappen og se på fasaden, vel vitende om hva disse veggene så 25. mai 1938 midt på formiddagen.

Den siste store republikanske byen som falt, en bombing som ble skjult i flere tiår, og et britisk skip som reddet 2638 mennesker. En rundtur på to timer som nesten ingen tar.
🎧 På ruten Esplanaden, havnen og PostiguetAlicante var den siste store byen i republikken som falt, i mars 1939, og det gjorde den til stedet der alle som flyktet, samlet seg. Bykjernen har fire åsteder fra denne historien som folk i dag går forbi hver dag uten å se på dem: et marked, en plass, en tyrefekterarena og en kai.
Den dagen, midt på formiddagen, lettet italienske bombefly fra Aviación Legionaria, som Mussolini hadde stilt til Francos rådighet, fra basene sine på Mallorca, krysset havet og slapp bombene over sentrum av Alicante. De kom overraskende, og det var knapt tid til å slå alarm.
De traff Mercado Central, fullt av folk som handlet, og et lite grønnsaksmarked på nabotorget Plaza de Balmes. Resultatet ble en massakre: over tre hundre døde, blant dem ti barn, og nærmere tusen sårede.
Det er en av de blodigste bombingene av sivilbefolkningen i hele krigen i Spania, og likevel er den nesten fraværende i den alminnelige fortellingen om konflikten. I flere tiår framstilte diktaturet den som en ulykke, og denne fortielsen forklarer hvorfor den mangler i den kollektive hukommelsen.
Anerkjennelsen kom svært sent: plassen skiftet navn i 2010 for å bære datoen, og i 2013, da det var gått syttifem år, ble et minnesmerke lagt ned i bakken. Hver 25. mai samles naboene der.
Det er fortsatt i drift som marked, med nesten tre hundre boder og muntert bråk hver dag. Gå opp på trappen og se på fasaden, vel vitende om hva disse veggene så 25. mai 1938 midt på formiddagen.
Før het den Plaza de Balmes, og her lå et lite grønnsaksmarked. Minnesmerket ligger i bakken, laget av Elena Albajar og Ruth Céspedes og lagt ned i 2013. Se ned når du går over plassen.
Last ned appen og opplev Alicante offline, når du vil. Gå turen Esplanaden, havnen og Postiguet med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Da resten av Spania allerede var okkupert, holdt Alicante fortsatt stand, og alle som flyktet, løp mot havnen. De kom fra halve Spania med bare det de sto og gikk i, med barn på armen, i håp om å komme om bord før troppene nådde fram.
Men skipene kom ikke. Tusenvis av mennesker stimlet sammen på kaiene i flere dager, uten mat, uten søvn, med blikket mot horisonten. Den 28. mars dukket ett opp: Stanbrook, en gammel britisk kullbåt der kapteinen, waliseren Archibald Dickson, bestemte seg for å trosse ordrene og ta med så mange mennesker det var plass til.
Den la ut samme natt med 2638 mennesker stuet sammen helt ned i kullrommet, og skipet lå så dypt at det så ut som det skulle synke. Det var det siste som kom seg ut. Det nådde Oran, i det franske Algerie, der myndighetene holdt passasjerene stuet sammen om bord i nesten en måned uten å la dem gå i land.
Dickson døde noen måneder senere, torpedert med hele mannskapet. Da nyheten nådde leirene i eksil, holdt flyktningene han hadde reddet, ett minutts stillhet for ham.
I dag er det havneområde i bruk, med et minnesmerke som det tok flere tiår å få satt opp. Det du ser, er en strekning med stille vann: det interessante ligger nettopp i den kontrasten.
De som ble igjen på land, titusener, ble tatt til fange og stuet sammen i alle tilgjengelige anlegg. Tyrefekterarenaen fungerte som konsentrasjonsleir til langt ut i 1939, og det samme gjorde San Fernando-borgen, øverst på Monte Tossal.
Den mest beryktede var en improvisert leir i utkanten av byen, under noen mandeltrær, der tusenvis av mennesker sultet og tørstet under åpen himmel i flere uker. Den gikk inn i litteraturen takket være Max Aub, som skrev en roman om den med nettopp tittelen Campo de los almendros.
Å bruke idrettsanlegg og monumenter som massefengsler var ikke noe som bare skjedde i Alicante, men her var konsentrasjonen særlig tett, fordi byen var det siste motstandspunktet og målet for alle som flyktet.
Hele ruten — Mercado Central, Plaza del 25 de Mayo, tyrefekterarenaen, havnekaiene og, om du vil, San Fernando-borgen — tar rundt to timer til fots og koster ingenting.
En av de eldste tyrefekterarenaene som fortsatt står i Comunidad Valenciana, gjenåpnet i 1888 med Lagartijo og Guerrita. Og konsentrasjonsleir i 1939. At et sted laget for fest endte som fengsel for de beseirede, sier mye om de årene.
Italienske bombefly fra Aviación Legionaria, med base på Mallorca, angrep sentrum av byen overraskende midt på formiddagen og traff Mercado Central og et lite grønnsaksmarked like ved. Over tre hundre mennesker døde, blant dem ti barn, og nærmere tusen ble såret. Det var en av de blodigste bombingene av sivile i krigen.
Fordi omfanget kan sammenlignes med bombingen av Guernica, mens gjenklangen derimot var nesten ingen. Diktaturet framstilte den i flere tiår som en ren ulykke, og denne fortielsen forklarer hvorfor den knapt finnes i den alminnelige fortellingen om konflikten. Minnesmerket ble lagt ned i 2013, syttifem år senere.
En gammel britisk kullbåt der kapteinen, waliseren Archibald Dickson, bestemte seg for å trosse ordrene og ta med så mange mennesker det var plass til fra havnen i Alicante. Den la ut natt til 28. mars 1939 med 2638 mennesker stuet sammen helt ned i kullrommet. Det var det siste skipet som kom seg ut.
Han døde noen måneder senere, da skipet hans ble senket av en ubåt med hele mannskapet om bord. Da nyheten nådde leirene i eksil i Nord-Afrika, holdt flyktningene han hadde reddet, ett minutts stillhet for ham.
En improvisert fangeleir i utkanten av byen, under noen mandeltrær, der tusenvis av mennesker som ble tatt til fange etter Alicantes fall, sultet og tørstet under åpen himmel i flere uker. Den gikk inn i litteraturen takket være Max Aub, som skrev en roman om den med nettopp den tittelen.
Rundt to timer til fots, alt innenfor sentrum og helt uten kostnad: Mercado Central, Plaza del 25 de Mayo, tyrefekterarenaen og havnekaiene. Vil du gjøre den komplett, fungerte også San Fernando-borgen, på Monte Tossal, som konsentrasjonsleir, og den ligger en halvtimes gange unna.
Last ned Viavoy og gå gjennom Alicante offline, når du vil.

Les videre