En rund arena i stein og tegl med mer enn femten tusen plasser og en av de eldste tyrefekterarenaene som fortsatt står i Valencia-regionen. Men dette så festlige stedet skjuler et svært mørkt kapittel: da borgerkrigen tok slutt, sluttet den å være en arena og ble en konsentrasjonsleir.
To arenaer, den ene oppå den andre
Alicantes første tyrefekterarena ble bygd i 1848 av Emilio Jover, et av de store navnene i Alicantes arkitektur på 1800-tallet, den samme som reiste Teatro Principal bare et år før. Kulturens templer og festens templer fra det samme tegnebordet.
Den du ser i dag, er resultatet av en stor ombygging i 1888 ved José Guardiola Picó, som gjenåpnet den den sommeren med de største tyrefekterne på den tiden: Lagartijo og Guerrita, to legender fra Córdoba. At arenaen ble innviet med dem, viser hvor ambisiøst prosjektet var.
Med mer enn femten tusen plasser var det et anlegg i stor skala for byen den gang, sammenlignbart i kapasitet med et moderne stadion. Tyrefekterarenaen var i 1800-tallets Spania det største offentlige forsamlingsstedet en provinshovedstad hadde.
Konsentrasjonsleir i 1939
Da borgerkrigen tok slutt, ble republikanske fanger stuet sammen innenfor disse murene under svært harde forhold til langt ut i 1939. Et sted laget for fest ble et fengsel for de beseirede, og det sier mye om hvordan de årene var.
Grunnen ligger i geografien ved krigens slutt. Alicante var den siste store byen i republikken som falt, i slutten av mars 1939, og tusenvis av mennesker stimlet sammen i havnen i håp om å flykte sjøveien. Bare ett skip, Stanbrook, kom seg ut.
De som ble fanget på land, ble stuet sammen i alle tilgjengelige anlegg: tyrefekterarenaen, Castillo de San Fernando, improviserte leirer utenfor byen. Hele byen fungerte i flere uker som et fengsel.
I dag er arenaen igjen det den var, en scene for tyrefekting, konserter og store arrangementer. Men det er verdt å se på den med kunnskap om alt den har båret på skuldrene.
Ikke gå glipp av
To arenaer oppå hverandre
Den første fra 1848, av Emilio Jover; den nåværende er ombyggingen i 1888 ved Guardiola Picó.
Lagartijo og Guerrita
Den ble gjenåpnet i 1888 med de to største tyrefekterne på den tiden, begge fra Córdoba.
Den var konsentrasjonsleir
I 1939, med republikanske fanger stuet sammen under svært harde forhold til langt ut i året.
Den siste byen som falt
Alicante holdt ut til slutten av mars 1939, og derfor samlet de som flyktet, seg her.
Slik passer den inn i besøket ditt i Alicante
Den ligger i sentrum, nær Plaza de los Luceros og Mercado Central, et steinkast fra aksen langs Rambla. Det er et kort stopp på runden i sentrum.
Utsiden kan du se fritt. Innsiden besøker du gjennom Museo Taurino, som har faste åpningstider, og du kommer også inn på arrangementsdager, som utenfor tyrefektingssesongen som regel er konserter.
Sammen med Plaza del 25 de Mayo, Mercado Central og eksilkaiene inngår den i en runde gjennom minnet om krigen i Alicante som nesten ingen tar, og som byen fortjener.
Ofte stilte spørsmål
Hvem var Lagartijo og Guerrita?
To legender innen tyrefekting, intet mindre, og begge fra Córdoba. Lagartijo, som het Rafael Molina, var den store mesteren i andre halvdel av 1800-tallet, elegant og kald som ingen andre på arenaen. Og Guerrita, Rafael Guerra, var arvtakeren hans, en dominerende tyrefekter som preget en hel epoke. At arenaen ble gjenåpnet med de to på plakaten, var som å innvie et stadion i dag med tidens to største stjerner. En begivenhet av rang.
Hvorfor endte fangene innesperret her?
Fordi Alicante var den siste store byen i republikken som falt, i slutten av mars 1939. Tusenvis av mennesker stimlet sammen i havnen i håp om å flykte sjøveien; bare ett skip, Stanbrook, klarte å legge ut, stappfullt. De som ble igjen på land, fanget, ble stuet sammen i ethvert stort område som kunne brukes som provisorisk leir, og denne arenaen var en av dem, før leirene Los Almendros og Albatera. En bitter slutt på krigen.
