Salamanca på 2 dager: frosken, astronauten og elva
Universitetet og katedralene den første dagen, klostre og palasser den andre, med turen ned til Tormes i solnedgangen. Med de to tingene du må lete etter, og det nøyaktige tidspunktet for den gylne steinen.
Salamanca er en liten by, helt flat og med en tetthet av monumenter per kvadratmeter som er vanskelig å matche i Spania. To dager er mer enn nok, og det eneste organiseringskriteriet som betyr noe, er lyset: steinen fra Villamayor som alt er bygget av, forandrer seg fullstendig etter tid på døgnet, og midt på dagen blir den flat, og relieffet på fasadene forsvinner.
Steinen fra Villamayor er myk når den kommer ut av bruddet – det var det som gjorde den plateraske detaljrikdommen mulig – og herdes i luften ved å danne en skorpe av jernoksid. Det er det oksidet som gir den den gylne fargen.
Dag 1, formiddag: Plaza Mayor og universitetet
Og den første tingen du må lete etter.
Begynn på Plaza Mayor, som regnes som Spanias vakreste torg, og der virkningen kommer av gjentakelsen: åttiåtte like buer, tre etasjer med balkonger i samme rytme og alt i den samme steinen. Torget ble bygget mellom 1729 og 1755 og var ikke et sted for spaserturer: det var en tyrefekterarena, og derfor er det lukket.
Legg merke til medaljongene over buene, med byster av konger og historiske personer. Rekken er blitt fullført gjennom århundrer, noen plasser står fortsatt tomme med vilje, og noen er blitt fjernet av politiske grunner: det er et ganske pålitelig termometer på hvordan Spania har forandret seg.
Gå så ned Rúa Mayor til Patio de Escuelas, og der venter den obligatoriske letingen. På universitetets plateraske fasade, på den høyre pilasteren i den nederste etasjen, sitter en bitte liten frosk oppå en hodeskalle. Den er vanskelig å finne uten hjelp, og tradisjonen sier at den som klarer det alene, består eksamen.
Den egentlige betydningen er mindre vennlig: frosk og hodeskalle var symboler på vellyst og død, en moralsk advarsel til unge studenter. Inne har Aula Fray Luis de León bevart de lange benkene uten ryggstø, slitt av generasjoner, nøyaktig slik de var.
Det er ikke kvadratisk: ingen sider er like lange og ingen vinkler rette, fordi torget måtte passes inn i det eksisterende gatenettet. De ensartede fasadene skjuler det fullstendig. I skumringen, med belysningen på, blir den gylne steinen nesten oransje.
En altertavle i stein som ikke organiserer dører, men bilder: De katolske monarkene nederst med en gresk innskrift, det keiserlige våpenskjoldet i midten, paven øverst. Universitetet stilte seg under disse tre beskytterne og skrev det på døren.
Grunnlagt av Alfonso IX i 1218, Spanias eldste universitet som fortsatt er i drift. Her formulerte Salamanca-skolen – Vitoria, Suárez – grunnlaget for folkeretten under debatten om erobringen av Amerika. Biblioteca Antigua ser du fra døren.
Kryss Patio de Escuelas og gå inn i Escuelas Menores, som nesten alle hopper over, selv om de inngår i samme billett. Her finner du Cielo de Salamanca, Fernando Gallegos freske som viste himmelhvelvet med stjernebildene og dyrekretsen. Bare en tredjedel er bevart.
To minutter unna ligger katedralene, i flertall: to komplette bygninger fra ulike tider, vegg i vegg og med felles mur, med én felles inngang. Den nye ble påbegynt i 1513 og fullført i 1733, altså gotisk da renessansen allerede hadde eksistert i nesten et århundre i Italia, og det var et bevisst valg.
I en arkivolt på Puerta de Ramos finner du den andre tingen du må lete etter: en astronaut i romdrakt og, like ved, en drage som spiser en iskrem. Steinhoggeren Miguel Romero hogde dem ut under restaureringen i 1992, etter laugets skikk med å signere arbeidene med et samtidig element.
Gå så ned i den gamle, romansk fra 1100-tallet, og kontrasten er brutal: lavere, mørkere, tettere. Her finner du en altertavle med femtitre tavler av Nicolás Florentino og en dommedagsfreske i apsis. Og gå ut til Patio Chico for å se Torre del Gallo, kuppeltårnet dekket av steinskjell.
Astronauten sitter på portalen som vender mot plassen, til venstre og et godt stykke opp: den er vanskelig å se uten at noen peker den ut. Og se etter sporene etter jordskjelvet i Lisboa i 1755, som sprakk tårnet og gjorde det nødvendig å fylle igjen sokkelen, slik at den ble tykkere enn planlagt.
Kuppeltårnet, Torre del Gallo, er en kuppel med ribber dekket av steinskjell med bysantinsk innflytelse, og de nærmeste slektningene finnes i Zamora og i Toro. I et kapell i klostergangen står et middelaldersk orgel som fortsatt kan spilles på.
Ruten gjennom de høyeste delene av de to katedralene, langs vedlikeholdsgangene i murtykkelsen og ut på terrassene. Egen billett, rundt 4 €. Hvert år 31. oktober klatrer noen opp med sekkepipe for å takke for at bygningen holdt stand mot jordskjelvet.
Gå østover langs calle San Pablo, forbi Torre del Clavero, et tårn som er firkantet nederst og åttekantet øverst, kronet av åtte utkragede vakttårn, og som er det eneste som er igjen av et palass fra 1400-tallet som har forsvunnet helt. Det står fritt midt på en plass som ikke fantes da det ble bygget.
På Plaza del Concilio de Trento står San Esteban og Las Dueñas rett overfor hverandre. Fasaden på San Esteban er en altertavle i stein på tretti meter, en av toppene i platereskstilen, og inne skjedde noe viktig: her fant Columbus støtte hos broder Diego de Deza da ekspertene allerede hadde avvist ham.
Og de hadde avvist ham med god grunn, det bør sies: ikke fordi de trodde jorden var flat, men fordi Columbus hadde regnet feil på jordens omkrets. Han kom til Amerika fordi det lå et kontinent i veien som ingen ventet.
Rett overfor har Las Dueñas en klostergang med uregelmessig plan, nesten femkantet, med kapiteler hogd ut ett for ett i det øvre galleriet: monstre, havfruer, hodeskaller, forvridde ansikter. Ingen av dem gjentas, de sitter høyt, og du må lete etter dem. Nonnene selger kaker gjennom dreieluken.
Her underviste Francisco de Vitoria, som argumenterte for at folkene i Amerika hadde rettigheter og egen suverenitet, og at oppdagelsen ikke ga noen rett til erobring. Claustro de los Reyes fører til Soto-trappen, frittbærende og uten sentral støtte.
Uregelmessigheten i klostergangen kommer av at den måtte passes inn i et palass som allerede fantes, og den er en fordel: siden ingen to partier er like, endrer perspektivet seg når du går, og gården virker større. Begrensede åpningstider, stengt midt på dagen.
Mudéjar-kassettaket fra 1400-tallet var dekket til under et barokktak i tre hundre år, og det var den estetiske forakten som bevarte det intakt. I dag går du på en gangbro i samme høyde. Obligatorisk guidet omvisning, og et av de minst kjente stedene i gamlebyen.
Gå opp mot nord i gamlebyen, adelens område, som er mye mindre besøkt. Der ligger Palacio de Monterrey, Spanias mest innflytelsesrike renessansepalass, der bare en fjerdedel av prosjektet ble bygget: det fragmentet ble modellen som dusinvis av kastiljanske palasser kopierte.
Like ved ligger Casa de las Muertes, med fire små hodeskaller på konsollene, som byen gjorde til en skrekkhistorie, men som egentlig er et vanlig memento mori. Og Plaza de los Bandos, som minner om noe virkelig: i to århundrer var Salamanca delt mellom to adelsfraksjoner som drepte hverandre.
Avslutt dagen med å gå ned til elva. Fra katedralene, langs bymuren, kommer du til Huerto de Calixto y Melibea, en terrassehage oppkalt etter hovedpersonene i «La Celestina», og det stilleste stedet i gamlebyen. Ved siden av ligger Casa Lis, i jugendstil fra 1905, med en fasade som er ett stort glassmaleri.
Og til slutt Puente Romano. Gå over hele broen til den andre bredden og snu deg: broen i forgrunnen, bymuren, og over den de to katedralene i silhuett mot himmelen. I solnedgangen, når steinen gløder, er det bildet som oppsummerer byen.
En massiv nedre del, et gjennombrutt galleri øverst og en takkam med skorsteiner utformet som små tempelpaviljonger. Å bestemme at silhuetten mot himmelen var en del av prosjektet, var en ny idé i Spania. Åpent med guidet omvisning i begrensede tidsrom.
Fernando de Rojas skrev «La Celestina» mens han studerte her, og ga i 1499 ut et verk uten helter som river ned den høviske kjærligheten. Hagen, fra 1900-tallet, ble anlagt på restene av middelalderens bymur. Den er gratis, og det er her studentene setter seg for å lese.
Femten av buene er originale romerske; resten ble bygget opp igjen etter flommen i 1626, som jevnet forstedene med jorden. Broen var en del av Vía de la Plata, og den er grunnen til at byen ligger akkurat her. Ved brohodet står den vettonske verracoen fra «Lazarillo de Tormes».
Med god margin. Gamlebyen er liten, helt flat, og du kommer rundt til fots uten transport. To dager dekker Plaza Mayor, universitetsområdet, de to katedralene, klosterområdet i øst, palassene i nord og turen ned til elva. Med bare én dag må du velge mellom klostrene og elva.
Hvor sitter frosken på universitetet?
På den plateraske fasaden mot Patio de Escuelas, på den høyre pilasteren i den nederste etasjen, oppå en hodeskalle. Den er bitte liten og vanskelig å finne uten hjelp. Studenttradisjonen sier at den som finner den uten at noen peker den ut, vil bestå eksamen; den opprinnelige betydningen var en moralsk advarsel om vellyst og død.
Og hvor er astronauten?
På Catedral Nueva, i en arkivolt på Puerta de Ramos, den som vender mot plassen, til venstre og et godt stykke opp. Steinhoggeren Miguel Romero hogde den ut under restaureringen i 1992. Like ved er det en drage som spiser en iskrem. Det er laugets signatur, som gjør det mulig å skille det restaurerte fra det originale.
Er Ieronimus verdt det?
Ganske mye, og det er det av de viktige besøkene som færrest tar. Ruten går gjennom de høyeste delene av de to katedralene via vedlikeholdsgangene i murtykkelsen, med hvelvene på nært hold og byen sett fra terrassene. Det tar en god time, og billetten er separat fra katedralbilletten.
Når på dagen ser byen best ut?
Midt på formiddagen og sent på ettermiddagen. Steinen fra Villamayor som alt er bygget av, trenger lavt lys for at relieffet på fasadene skal komme fram: midt på dagen blir den flat, og mye av det plateraske steinhoggerarbeidet blir borte. I skumringen, med belysningen på, blir Plaza Mayor nesten oransje.
Hva spiser man i Salamanca?
Ibérico-pølser fra Guijuelo, som ligger i selve provinsen, og framfor alt skinke; hornazo, en pai fylt med svinefilet, chorizo og egg, typisk for Lunes de Aguas; og chanfaina, en gryterett med ris og innmat. Til dessert chochos og bollo maimón. Å drikke: viner fra Sierra de Salamanca eller fra Arribes.
Praktisk informasjon
Slik kommer du deg ditAVE-høyhastighetstog fra Madrid på halvannen time. Buss fra Madrid og Valladolid.
Komme seg rundtFlat og bilfri gamleby. Du trenger ikke transport på noen del av ruten.
Se etterFrosken på universitetets fasade og astronauten på Puerta de Ramos på Catedral Nueva.
Beste tidMidt på formiddagen og sent på ettermiddagen. Midt på dagen blir steinen flat, og relieffet forsvinner.
GratisPatio de Escuelas, Casa de las Conchas, Huerto de Calixto y Melibea og Puente Romano.
MatIbérico fra Guijuelo, hornazo og chanfaina. Viner fra Sierra de Salamanca eller Arribes.
På kartet
🎧 Med Viavoy
Gå gjennom Salamanca og lytt i ditt eget tempo
Last ned Viavoy og gå gjennom Salamanca offline, når du vil.