Den ble påbegynt i 1513 og fullført i 1733, og det tallet forklarer nesten alt: da Italia hadde bygget i renessansestil i nesten hundre år, bestemte Salamanca seg for å reise en gotisk katedral. Den er blant de siste i Spania og en av de største, med et tårn på nesten hundre meter som du ser fra veien før du kommer frem til byen.
Gotikk etter fristen, og med vilje
Planen ble tegnet av Juan Gil de Hontañón og videreført av sønnen Rodrigo, den samme familien som reiste katedralen i Segovia ut fra samme tankegang. Å velge gotikk i 1513 var ikke uvitenhet, men et valg: det var stilen som ble regnet som den rette for en katedral, og renessansen ble fortsatt sett på som noe for palasser.
Resultatet er tre skip av betydelig høyde, svært forseggjorte kryssribbehvelv med ribber som krysser hverandre i stjerner, og en romslighet som imponerer selv om du kommer fra andre store katedraler. Tårnet over korsskjæringen og klokketårnet ble avsluttet i barokk, to hundre år etter at byggingen startet.
Hovedfasaden, Puerta de Ramos, er en platereskflate hogd ut til siste centimeter, med scener fra lidelseshistorien, medaljonger og en ornamental tetthet som gjør det vanskelig å feste blikket. Det er en av de store spanske portalene fra 1500-tallet.
Astronauten
I en av arkivoltene på Puerta de Ramos finnes en astronaut i romdrakt, og like ved en demon eller drage som spiser iskrem. De er verken et profetisk budskap eller en uforklarlig anomali: steinhoggeren Miguel Romero hogg dem under restaureringen i 1992.
Det er en gammel og fullt akseptert laugstradisjon. Når en historisk bygning restaureres, signerer steinhoggerne arbeidet sitt ved å føye inn et gjenkjennelig samtidselement, slik at man om fem hundre år skal vite hva som er originalt og hva som ble gjort på nytt. En okse på 1500-tallet, en astronaut på 1900-tallet.
Oppdagelsen ble populær med internett og er i dag det flest leter etter i hele katedralen, så mye at det nøyaktige stedet må pekes ut, fordi det sitter ganske høyt og ikke er lett å se. Det er på portalen som vender mot plassen, til venstre.
Ikke gå glipp av
Gotisk på 1700-tallet
Påbegynt i 1513 og fullført i 1733. Å velge gotikk den gangen var et valg, ikke en forsinkelse.
Astronauten er fra 1992
Steinhoggeren Miguel Romero hogg den under en restaurering. Det er laugets signatur som skiller det gjenoppbygde fra det originale.
Sporet etter jordskjelvet
Jordskjelvet i Lisboa i 1755 sprakk opp tårnet og gjorde det nødvendig å mure igjen foten. Derfor er den tykkere enn planlagt.
Den deler mur med den gamle
To komplette katedraler fra ulike epoker som fungerer som én bygning. Det finnes ikke noe tilsvarende i Spania.
Slik passer det inn i besøket ditt i Salamanca
Den er bygget inntil den gamle katedralen, som den deler mur og inngang med, i det som sannsynligvis er Spanias mest særegne katedralanlegg: to komplette katedraler fra ulike epoker som fungerer som én bygning. Billetten dekker begge.
Besøket omfatter dessuten adgang til Ieronimus, runden gjennom tårnene og de høye galleriene, som betales separat og er noe av det beste i byen. Og like ved ligger Palacio de Anaya og universitetsanlegget.
Regn med en time for de to katedralene og en time til hvis du tar Ieronimus. Og se etter sporet etter jordskjelvet i Lisboa i 1755 inne i bygningen: det sprakk opp tårnet og gjorde det nødvendig å forsterke det, og derfor er foten av tårnet i dag mye mer massiv enn planlagt.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor har steinen denne gylne fargen?
Det er stein fra Villamayor, fra noen steinbrudd i utkanten, og den har et vakkert triks: når den er nyhentet, er den myk, den skjæres nesten som brød, og derfor kunne steinhoggerne fylle den med kniplinger og filigran. I luften herdes den gradvis og blir mer motstandsdyktig enn de fleste. Og den honningfargede tonen får den fra jernet den inneholder; jo lavere solen står, desto mer gløder den. Hele det gamle Salamanca er bygd av denne steinen, og derfor kalles den i solnedgangen den gylne byen.
Hvorfor rev de ikke den gamle da de bygde denne?
Tenk deg om: byggearbeidet varte i mer enn to århundrer. Hvor holdt man messene i all den tiden? I den gamle, som fortsatte å fungere som katedral mens den nye vokste ved siden av, stein for stein. Da den endelig var ferdig, ga det ikke lenger mening å rive den gamle: den hadde stått i seks hundre år og fungerte attpåtil som støtte for siden av den nye. Så begge ble stående, for alltid tett inntil hverandre. En svært praktisk ordning som i dag er en sjeldenhet nesten ingen andre har.
