Casa-Museo Pérez Galdós
Der han ble født 10. mai 1843. Huset oppbevarer møblene hans, musikkinstrumentene hans og arbeidsrommet fra huset hans i Santander, flyttet hit bit for bit.

Han reiste da han var nitten og kom nesten aldri tilbake, men byen har ham overalt. Tre stopp for å forstå den viktigste romanforfatteren etter Cervantes.
🎧 På ruten Triana, Teatret og Galdós' Gran CanariaBenito Pérez Galdós ble født i Triana i 1843, dro til Madrid i 1862 og ble den altomfattende krønikeskriveren av 1800-tallets Spania. Byen som så ham dra, ga teatret navnet hans mens han ennå levde, tar vare på huset der han ble født som museum, og satte ham i bronse med blikket mot Atlanterhavet han krysset.
I dette kanariske huset med gårdsrom og trebalkonger ble Galdós født 10. mai 1843, den yngste av ti søsken. Her løp han rundt, leste sine første bøker, tegnet og så på havet, og her bodde han til han var nitten.
I 1862 dro han med skip til Madrid, offisielt for å studere juss. Biografene peker på en annen grunn, mer som i en roman: han var forelsket i en kusine, hun som ble kalt «Sisita» hjemme, og den romansen likte familien slett ikke. Å legge Atlanterhavet imellom virket som den beste kuren.
Han praktiserte aldri som advokat. I Madrid skrev han de førtiseks Episodios Nacionales – en romanfortelling om hele Spanias historie – i tillegg til Fortunata y Jacinta, Doña Perfecta, Marianela og Misericordia. Bare Cervantes står foran ham i den spanske romankunsten.
Han ble sterkt nevnt for Nobelprisen rundt 1912, men ble motarbeidet: dramaet hans Electra hadde gått til angrep på Kirkens makt og skaffet ham innflytelsesrike fiender som satte himmel og jord i bevegelse mot kandidaturet hans. Han døde i Madrid i 1920, nesten blind og fortsatt dikterende.
Der han ble født 10. mai 1843. Huset oppbevarer møblene hans, musikkinstrumentene hans og arbeidsrommet fra huset hans i Santander, flyttet hit bit for bit.
Innviet i 1890 med La Traviata. Det brant fullstendig i 1918 og ble gjenoppbygd frem til 1928, med interiørdekor av maleren Néstor.
Last ned appen og opplev Las Palmas offline, når du vil. Gå turen Triana, Teatret og Galdós' Gran Canaria med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Teatro Pérez Galdós ble tegnet av Francisco Jareño y Alarcón, byggearbeidet trakk ut fra 1867, og det ble innviet i 1890 med Verdis La Traviata. Det het ikke dette fra starten: først var det Teatro Nuevo, deretter Teatro Tirso de Molina, og først i 1902 fikk det nytt navn.
Den 28. juni 1918 ødela en voldsom brann hele treinteriøret. Fasaden lurer deg: det som er innenfor, er en gjenoppbygging, fullført mellom 1925 og 1928 av arkitekten Miguel Martín-Fernández de la Torre.
Og der ligger juvelen: interiørdekoren ble laget av broren hans, maleren Néstor Martín-Fernández de la Torre. Hans er freskene i taket, de modernistiske glassmaleriene og lerretene i Saint-Saëns-salen, en overflod av farger og kanarisk fantasi som ikke ses fra gaten.
Salen er oppkalt etter Camille Saint-Saëns, den franske komponisten som forelsket seg i Gran Canaria og tilbrakte flere vintre her rundt århundreskiftet, iblant inkognito, skjult under navnet «Sannois» for ikke å bli gjenkjent.
Teatret åpnet igjen 28. mai 1928 med Aida og lever fortsatt: det huser hvert år byens operafestival, og i 2007 ble det det første teatret i Spania som satte opp hele Wagners tetralogi på én enkelt uke.
Det tredje stoppet er monumentet av Victorio Macho, innviet 28. september 1930: en sittende figur, med hodet bøyd og blikket tapt i horisonten. Datidens skribenter sammenlignet den straks med Rodins Tenkeren.
Den fine detaljen er retningen. Macho ville at Galdós skulle sitte med blikket mot Atlanterhavet, «som et fyrtårn», vendt mot havet forfatteren krysset som nittenåring for nesten aldri å komme tilbake.
I flere tiår sto den på den gamle kaien, nøyaktig der de som reiste, gikk om bord. I 1960 ble den flyttet til parque de San Telmo, som er bygget på utfyllingen av den samme brygga: herfra la tusenvis av kanariere ut mot Cuba og Venezuela.
Runden fullføres med en spasertur langs Calle Mayor de Triana, den borgerlige byen Galdós kjente som barn og som ble fylt av modernistiske fasader akkurat da han feiret triumfer i Madrid.
Av Victorio Macho, 1930. Sittende med blikket mot Atlanterhavet «som et fyrtårn». Den sto på den gamle kaien frem til 1960.
Den borgerlige byen Galdós kjente som barn, i dag et modernistisk friluftsmuseum. Løft blikket fra utstillingsvinduene.
I et hus i calle Cano, i Triana, 10. mai 1843, den yngste av ti søsken. Han bodde der til han var nitten, da han i 1862 dro med skip til Madrid. Huset har vært museum siden 1961 og tar vare på møblene hans, de personlige gjenstandene og musikkinstrumentene hans.
Offisielt for å studere juss i Madrid. Men biografene forteller om en annen grunn, mer som i en roman: den unge Benito var forelsket i en kusine, hun som ble kalt «Sisita» hjemme, og den romansen likte familien slett ikke. Å legge Atlanterhavet imellom virket som den beste kuren. Han praktiserte aldri som advokat.
Han ble sterkt nevnt, særlig rundt 1912, men ble motarbeidet. Dramaet hans Electra hadde gått til angrep på Kirkens makt og skaffet ham svært innflytelsesrike fiender som satte himmel og jord i bevegelse for at prisen ikke skulle havne hos en erklært antiklerikal. Kampanjen mot ham var intens og effektiv.
Nei. Det ble innviet i 1890 som «Teatro Nuevo», deretter ble det «Teatro Tirso de Molina», og først i 1902 fikk det nytt navn til ære for Galdós, som da levde og var på toppen av berømmelsen etter den politiske skandalen rundt Electra. Å oppkalle et teater etter en forfatter som fortsatt levde, var en erklæring av lokal stolthet.
Overraskelsen ligger i dekoren: freskene i taket, de modernistiske glassmaleriene og lerretene i Saint-Saëns-salen ble laget av maleren Néstor Martín-Fernández de la Torre under gjenoppbyggingen etter brannen i 1918. Ingenting av dette ses fra gaten, så det er virkelig verdt å gå inn med guidet omvisning.
Etter den franske komponisten Camille Saint-Saëns, som forelsket seg i Gran Canaria og tilbrakte flere vintre her i overgangen mellom 1800-tallet og 1900-tallet. Iblant kom han inkognito, skjult under navnet «Sannois» for ikke å bli gjenkjent, på jakt etter øyas klima, ro og lys.
Fordi billedhuggeren Victorio Macho uttrykkelig ville det slik: at Galdós skulle sitte med blikket mot Atlanterhavet «som et fyrtårn», vendt mot havet forfatteren krysset som nittenåring for nesten aldri å komme tilbake. I flere tiår sto skulpturen på den gamle kaien, nøyaktig der de som reiste, gikk om bord.
Last ned Viavoy og gå gjennom Las Palmas offline, når du vil.

Les videre



