Museo Néstor
Poema del Atlántico, Poema de la Tierra og resten av verket hans. Rimelig inngang og førtifem minutter som krever ro.

En symbolistisk maler og en rasjonalistisk arkitekt satte seg fore å skape en egen estetikk for øyene. Mye av det som blir fotografert i Las Palmas i dag, er deres verk.
🎧 På ruten Ciudad Jardín, Parque Doramas og Pueblo CanarioNéstor Martín-Fernández de la Torre var maler og broren Miguel arkitekt, og sammen formet de det moderne ansiktet til Las Palmas. Villabydelen, den store parken, det gjenoppbygde teatret og en tradisjonell landsby som aldri har eksistert: alt dette kom fra det samme doble hodet.
Néstor var symbolistisk og modernistisk maler, reiste rundt i Europa, gjorde suksess i Madrid, Barcelona og London og vendte hjem til øya si med en besettelse: å skape en egen estetisk identitet for det kanariske, forskjellig både fra det pittoreske turistblikket og fra etterligningen av fastlandet.
De mest ambisiøse bildene hans er Poema del Atlántico og Poema de la Tierra, der havet og landskapet på øyene blir nesten mytologi: kropper og bølger flettet sammen i intense farger, med en behersket erotikk og en blanding av fantasi og røtter som ikke ligner noe annet.
Poema del Atlántico er ikke ett enkelt bilde, men en syklus tenkt som en symfoni om havet, med havet i ulike sinnsstemninger. Etterpå ville han gjøre det samme med jorden, men han rakk bare å fullføre den første: han døde i 1938, like før han fylte femtien, med Poema de la Tierra halvferdig.
Og han var mye mer enn en staffelimaler: han tegnet drakter, teaterkulisser og møbler, og han prøvde å skape en egen arkitekturstil, neocanario, for at husene og hotellene på øya skulle få et særpreg. Alt dette ser du i dag i Museo Néstor.
Poema del Atlántico, Poema de la Tierra og resten av verket hans. Rimelig inngang og førtifem minutter som krever ro.
En oppdiktet tradisjonell landsby: Néstor tenkte den ut i 1937, og broren Miguel bygde den. På søndager er det folkedans i draktene han tegnet.
Last ned appen og opplev Las Palmas offline, når du vil. Gå turen Ciudad Jardín, Parque Doramas og Pueblo Canario med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Miguel Martín-Fernández de la Torre ble utdannet i Madrid, var den første kommunale arkitekten i Las Palmas og brakte den moderne arkitekturen til øya. Signaturen hans finnes over hele byen.
Fra 1922 tegnet han Ciudad Jardín, inspirert av de engelske garden cities som Ebenezer Howard hadde sett for seg mot slutten av 1800-tallet: hus i én eller to etasjer med hage foran og bak, gater med trær, avskårne hjørner og små plasser med trær.
Hans er også Parque Doramas, innviet i 1950 da bystyret kjøpte noen hager som til da hadde vært private, fra engelskmennene, for å åpne dem for hele folket.
Og hans er gjenoppbyggingen av Teatro Pérez Galdós etter brannen i 1918, fullført mellom 1925 og 1928. Det er her de to brødrene arbeidet tydeligst sammen: han sto for bygningen, og Néstor for freskene, glassmaleriene og lerretene i Saint-Saëns-salongen.
Det er vanskelig å finne et annet sammenlignbart tilfelle i Spania der to brødre har formet ansiktet til en by på denne måten, hver fra sitt fagfelt og med et felles estetisk prosjekt.
Verket som best oppsummerer prosjektet, er Pueblo Canario: kalkede vegger, balkonger av tea, gitterverk i tre og en brostensbelagt plass som ser ut som de hører til en tradisjonell landsby. Det gjør de ikke. Det er en perfekt kulisse, en oppdiktet landsby.
Néstor tenkte den ut i 1937 som en «levende utstilling» av kanariske skikker, og Miguel bygde den i neocanario-stil, med en blanding av folkelig, kirkelig og militær arkitektur fra hele øygruppen. Den gjengir ingen virkelig landsby: den destillerer mange for å skape et idealbilde.
Néstor fikk aldri se den ferdig: han døde i 1938, og anlegget ble ikke innviet før i 1956. Nesten tjue år mellom idé og virkelighet.
Og den lever fortsatt: mange søndager danser folkloregrupper isa, folía og malagueña på denne plassen til tonene fra timple, i de tradisjonelle draktene som Néstor selv tegnet. Det var akkurat det han ville: at det kanariske ikke skulle være noe i et montre, men noe man danser og synger.
Det samme formspråket ser du i Hotel Santa Catalina, noen få meter unna, der dagens bygning er en gjenoppbygging fra trettitallet med tårn, balkonger og gårdsrom i regionalistisk stil.
Der de to brødrene arbeidet sammen: Miguel gjenoppbygde bygningen etter brannen i 1918, og Néstor signerte fresker, glassmalerier og lerreter.
Tegnet av Miguel og innviet i 1950, da bystyret kjøpte noen private hager fra engelskmennene for å åpne dem for folket.
Trolig den viktigste kanariske kunstneren på 1900-tallet: en symbolistisk og modernistisk maler som gjorde suksess i Madrid, Barcelona og London og vendte hjem til øya si med en besettelse om å skape en egen estetisk identitet for det kanariske. I tillegg til å male tegnet han drakter, kulisser og møbler, og han tenkte ut en arkitekturstil, neocanario.
Et arkitektonisk formspråk som ville gi husene og hotellene på øyene et eget særpreg, med en blanding av elementer fra den folkelige, kirkelige og militære arkitekturen i øygruppen: kalkede vegger, balkonger av tea-tre, gitterverk og tårn. Néstor tenkte det ut og broren Miguel bygde det, og det mest fullstendige eksempelet er Pueblo Canario.
Nei, og det er nettopp det som er interessant. Det er en oppdiktet landsby: Néstor tenkte den ut i 1937 som en «levende utstilling» av kanariske skikker, og broren Miguel bygde den ved å destillere elementer fra mange virkelige landsbyer til et idealbilde. Néstor døde i 1938, og anlegget ble ikke innviet før i 1956.
Néstors to mest ambisiøse malerisykluser. Den første er tenkt som en symfoni om havet, med havet i ulike sinnsstemninger, fra stille til storm; den andre skulle gjøre det samme med landskapet på land, men han rakk bare å fullføre den første: han døde i 1938, like før han fylte femtien, med Poema de la Tierra halvferdig.
Han var den første kommunale arkitekten i Las Palmas og brakte den moderne arkitekturen til øya. Hans er planen for Ciudad Jardín fra 1922, inspirert av de engelske garden cities, Parque Doramas fra 1950, Pueblo Canario og gjenoppbyggingen av Teatro Pérez Galdós etter brannen i 1918.
Tydeligst i Teatro Pérez Galdós: Miguel gjenoppbygde bygningen mellom 1925 og 1928 etter brannen i 1918, og Néstor signerte interiørdekorasjonen, med takfreskene, de modernistiske glassmaleriene og lerretene i Saint-Saëns-salongen. Også i Pueblo Canario, tenkt ut av den ene og bygd av den andre.
Isa, munter og sprettende; folía, langsom og følt, nesten en klagesang; og malagueña, med et preg fra det sørlige fastlandet som her ble gjort til sitt eget. Alt til tonene fra timple, det lille kanariske instrumentet med fem strenger og buet kasse. Draktene gruppene bærer, ble tegnet av Néstor selv.
Last ned Viavoy og gå gjennom Las Palmas offline, når du vil.

Les videre



