Colegio de San Gregorio
Museo Nacional de Escultura, med Berruguetes alterskap fra San Benito, Juan de Junis Santo Entierro og Gregorio Fernández' Cristo Yacente.

Øyne av glass, tenner av elfenben og kork til sårene. Hvordan tre mestere fikk treet til å se ut som lidende kjøtt, og hvor du ser verkene deres.
🎧 På ruten San Pablo, San Gregorio og SkulpturmuseetPå 1500- og 1600-tallet var Valladolid verdens hovedstad for bemalt treskulptur. Her arbeidet Berruguete, Juan de Juni og Gregorio Fernández, og her skapte de verk som fortsatt bæres ut i gatene i Semana Santa, påskeuken. Derfor ligger nasjonalmuseet her.
Alonso Berruguete er den første. Sønn av maleren Pedro Berruguete dro han ung til Italia og var i Roma i 1506, den dagen noen vinbønder tilfeldigvis gravde frem Laokoon-gruppen. Den direkte kontakten med den klassiske skulpturen og med kretsen rundt Michelangelo forklarer hans spente, vridde manierisme.
Juan de Juni, av fransk opprinnelse, bidro med dramatikken: figurene hans vrir seg, skriker og lider med en intensitet uten sidestykke i Castilla. Hans Virgen de las Angustias, fra rundt 1561, er beviset.
Og Gregorio Fernández avslutter rekken i barokken, med en realisme drevet til det ytterste og en ro i døden som fortsatt tar pusten fra deg fire hundre år senere.
Alle tre arbeidet her fordi markedet var her: en by med hoff, høyesterett, universitet, dusinvis av klostre og et velstående borgerskap var det beste stedet i Castilla å få oppdrag.
Museo Nacional de Escultura, med Berruguetes alterskap fra San Benito, Juan de Junis Santo Entierro og Gregorio Fernández' Cristo Yacente.
Her står Virgen de los Cuchillos, som Juan de Juni skar ut rundt 1561, med sju sverd gjennom brystet. Imponerende.
Last ned appen og opplev Valladolid offline, når du vil. Gå turen San Pablo, San Gregorio og Skulpturmuseet med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Realismen hos Gregorio Fernández oppnås med konkrete og ganske overraskende metoder: øyne av glass, tenner av elfenben eller bein, negler av horn. Ingen grunn til å skjære detaljen ut i tre når man kan bruke det ekte materialet.
Til sårene og det levrede blodet brukte han kork og biter av bark, limt på og bemalt; og harpiks til tårene og de store bloddråpene, som blir blanke og får volum.
Dette repertoaret er det som skiller den kastiljanske helgenbildekunsten fra all annen europeisk skulptur på samme tid: den søker ikke den ideelle skjønnheten, den søker en troverdig lidelse, fordi disse figurene var laget for å røre den som så dem passere om natten i levende lys.
Hans Cristo Yacente fra 1627 står i San Miguel y San Julián-kirken og er et av de mest overveldende bildene i spansk barokk. Et annet av verkene hans, Cristo de la Luz, står i Palacio de Santa Cruz.
Hovedstoppet er Colegio de San Gregorio, sete for Museo Nacional de Escultura, med Berruguetes alterskap fra San Benito, Juan de Junis Santo Entierro og Gregorio Fernández' Cristo Yacente. Godt over to timer.
Museet strekker seg også til Palacio de Villena, med en napolitansk julekrybbe med seks hundre figurer, og til Casa del Sol, med samlingen av avstøpninger av klassisk skulptur.
Deretter kirkene: Las Angustias med Junis Virgen de los Cuchillos; San Miguel y San Julián med Fernández' Cristo Yacente; Santiago med Berruguetes alterskap med Epifanía, helligtrekongersmotivet; og San Pablo, med flere treskulpturer av Fernández.
Og reiser du i påskeuken, kommer alt dette ut i gatene. Påskefeiringen i Valladolid er erklært Fiesta de Interés Turístico Internacional, en fest av internasjonal turistinteresse, og er en av de mest imponerende i verden, nettopp fordi prosesjonene bærer museumsverk.
Det er argumentet som forklarer hvorfor nasjonalmuseet ligger her: å samle den spanske skulptursamlingen i byen der mye av den ble skapt, er helt logisk, selv om det bryter med vanen å samle alt i Madrid.
Gregorio Fernández' Cristo Yacente, fra 1627: øyne av glass, kork til sårene og en ro som tar pusten fra deg.
Alterskapet med Epifanía som Berruguete skar ut i 1537, i et sidekapell mange går forbi uten å legge merke til det.
Fordi denne byen på 1500- og 1600-tallet var verdens hovedstad for bemalt treskulptur. Her hadde Berruguete, Juan de Juni og Gregorio Fernández sine verksteder, og her skapte de sine viktigste verk. Å samle den nasjonale samlingen i byen der denne kunsten ble født, er helt logisk.
Med triksene til en genial håndverker. Han ga Kristus-figurene sine øyne av glass, tenner av elfenben eller bein og negler av horn. Til sårene og det levrede blodet brukte han kork og biter av bark som ble limt på, og harpiks til tårene og de store bloddråpene, som blir blanke og får volum.
Den store billedhuggeren i spansk renessanse, sønn av maleren Pedro Berruguete. Som ung dro han til Italia og var i Roma i 1506, den dagen Laokoon-gruppen tilfeldigvis ble gravd frem. Den kontakten med klassisk skulptur og med kretsen rundt Michelangelo forklarer hans spente, vridde stil.
Virgen de las Angustias som Juan de Juni skar ut rundt 1561, med sju sverd gjennom brystet, de sju smertene, og et uttrykk av smerte som gjør inntrykk. Den står i Nuestra Señora de las Angustias-kirken og er et av de mest slående prosesjonsbildene i Spania.
Fordi den ikke søker den ideelle skjønnheten, men en troverdig lidelse. Disse figurene ble laget for å bæres i prosesjon om natten, i levende lys, og oppgaven deres var å røre den som så dem passere. Hele det tekniske repertoaret, glassøyne, kork, harpiks, tjener dette følelsesmessige målet.
I kirkene i sentrum: Las Angustias, med Junis Virgen de los Cuchillos; San Miguel y San Julián, med Gregorio Fernández' Cristo Yacente fra 1627; Santiago, med Berruguetes alterskap med Epifanía; og San Pablo, med flere treskulpturer av Fernández. Og Palacio de Santa Cruz har Cristo de la Luz.
Den er erklært Fiesta de Interés Turístico Internacional og er en av de mest imponerende i verden, nettopp fordi prosesjonene bærer verk som resten av året står på museum. Å se en Gregorio Fernández båret på skuldrene gjennom gatene om natten er en helt annen opplevelse enn å se den i et glassmonter.
Last ned Viavoy og gå gjennom Valladolid offline, når du vil.
