En av de mest forbløffende fasadene i hele Spania: en steinmur som ser brodert ut, en hugget knipling uten en eneste glatt flekk. Det er portalen til Colegio de San Gregorio, et hovedverk i isabellinsk gotikk, og i dag huser den Museo Nacional de Escultura, det nasjonale skulpturmuseet.
En knipling i stein uten sikker opphavsmann
Den ble reist mellom 1487 og 1496 på oppdrag fra fray Alonso de Burgos, skriftefaren til Isabella den katolske, for å grunnlegge et kollegium for dominikanske teologer og samtidig etterlate et monument til ære for de katolske monarkene.
Legg merke til det huggede treet fra gaten, og de ville mennene som flankerer det: hårete menn bevæpnet med køller, en merkelig og fascinerende middelalderikonografi som representerte det ville og utemmede i datidens hofforestillinger.
Og her er mysteriet: vi vet ikke sikkert hvem som tegnet den. Det finnes ikke noe signert dokument. Ekspertene strides om det: mange peker på Gil de Siloé, geniet som hugget alabastergravene i Cartuja de Miraflores i Burgos; andre nevner Simón de Colonia.
Isabellinsk eller spansk-flamsk gotikk er nettopp dette: ekstrem dekorativ tetthet, heraldikk overalt og en huggeteknikk som grenser til det umulige. Det var den offisielle stilen under de katolske monarkenes regjeringstid.
Museo Nacional de Escultura
Innvendig er det like blendende som portalen: Patio de los Estudios, den store gårdsplassen, kapellet og trappen med sitt kassettak. Og så samlingen.
Her står San Benito-altertavlen av Alonso Berruguete, Juan de Junis overveldende Santo Entierro og Gregorio Fernández' Cristo Yacente. Det er de tre høydepunktene i spansk skulptur i bemalt tre.
At det nasjonale skulpturmuseet ligger her og ikke i Madrid, har en forklaring: i gullalderen var denne byen hovedstaden for skulptur i bemalt tre, med de store mestrene i arbeid i verkstedene sine i Valladolid.
Og i denne bygningen skjedde noe enormt: mellom 1550 og 1551 ble Valladolid-debatten holdt her. På den ene siden fray Bartolomé de las Casas, som hevdet at urfolkene i Amerika var frie mennesker med rettigheter; på den andre Ginés de Sepúlveda. Det var en av historiens første debatter om menneskerettigheter.
Ikke gå glipp av
En mur som ser brodert ut
Isabellinsk gotikk fra 1487-1496, reist av skriftefaren til Isabella den katolske.
Ingen vet hvem som tegnet den
Det finnes ikke noe signert dokument. Gil de Siloé eller Simón de Colonia nevnes.
Det er Museo Nacional de Escultura
Med Berruguete, Juan de Juni og Gregorio Fernández: de tre høydepunktene i spansk treskjæring.
Her ble Amerika debattert
Valladolid-debatten, 1550-1551, mellom Bartolomé de las Casas og Ginés de Sepúlveda.
Slik passer det inn i besøket ditt i Valladolid
Det ligger i palasskvarteret, ved San Pablo-kirken og Plaza de San Pablo, ti minutter fra Plaza Mayor.
Besøket tar godt over to timer. Billetten har en moderat pris, og det finnes dager med gratis adgang: sjekk åpningstidene.
Museet strekker seg dessuten til Palacio de Villena, med den napolitanske julekrybben, og til Casa del Sol, med samlingen av gipsavstøpninger.
Ofte stilte spørsmål
Er det sant at man her debatterte om urfolket i Amerika?
Det er sant, og det var en av de viktigste debattene i historien. Mellom femtenhundreogfemti og femtenhundreogfemtien samlet den såkalte Valladolid-debatten seg her. På den ene siden broder Bartolomé de las Casas, som med nebb og klør forsvarte at urfolkene i Amerika var frie mennesker, med sjel og med rettigheter; på den andre Ginés de Sepúlveda, som rettferdiggjorde erobringen. Det var en av de første gangene et imperium stoppet opp for å diskutere om det hadde rett til det det gjorde.
Hvem tegnet denne vanvittige fasaden?
Selv om det overrasker deg, vet vi det ikke sikkert, og det er noe av mysteriet. Det finnes ikke noe signert papir som avklarer det. Ekspertene er uenige: mange peker på Gil de Siloé, geniet som hugget alabastgravene i Cartuja de Miraflores, i Burgos; andre nevner Simón de Colonia eller Juan Guas. Et slikt vidunder, og vi kan ikke engang sette et sikkert navn på kunstneren. Det overlater jeg til fantasien din.
Hvorfor ligger det store skulpturmuseet her og ikke i Madrid?
Fordi Valladolid har gjort seg fortjent til det. I gullalderen var denne byen hovedstaden for bemalt treskulptur: her hadde de store mestrene i den kunsten verkstedene sine, og her skapte de sine mest gripende verk. Å samle den nasjonale skulptursamlingen nettopp i byen der denne måten å skjære på ble født, ga all mening i verden. Og hvilket bedre skrin enn dette, synes du ikke?
