Hvordan en bygning som ikke lot seg tegne ble bygd, hvilken sal som rettferdiggjør billetten, og alt du ser gratis rundt den. Med effekten som bærer museets navn i lærebøkene i byplanlegging.
Da Frank Gehry la fram prosjektet, i en skipsverftsby i krise med massiv industriledighet, mente mange at det var galskap å bruke så mye på en merkelig bygning. Den ble innviet i oktober 1997, og i løpet av to år hadde den endret hvordan verden så på Bilbao. I dag har fenomenet sitt eget navn og studeres på universitetene: Guggenheim-effekten.
Alt rundt museet er gratis og kan ses når som helst: Puppy, Maman, Burens røde bue under La Salve-broen og tåkeinstallasjonen som med jevne mellomrom hyller bygningens fot inn i dis.
En bygning som ikke lot seg tegne
Titan, skjell og programvare fra jagerfly.
Gehry arbeider med modeller av papp og håndvridd papir, former som ikke lar seg beskrive med plan, oppriss og snitt i vanlig forstand. For å komme derfra til noe som kunne bygges, brukte man CATIA, et program utviklet i Frankrike for å konstruere jagerfly, som digitaliserte modellene og genererte deltegningene for hver bit.
Kledningen består av rundt trettitre tusen titanplater som er en halv millimeter tykke, montert overlappende som skjell og lett bølgete, slik at ingen ligger helt flatt. Det er den detaljen som får fasaden til å vibrere i stedet for å speile som et speil, og som forklarer at den skifter farge med hver sky.
Titanet var dessuten ikke et estetisk valg fra starten. Prosjektet regnet med rustfritt stål, og et prisfall på titan i markedet gjorde byttet mulig. En bygning som i dag er synonym med arkitektonisk luksus, fikk altså kledningen sin takket være et gunstig kjøp.
Interiøret dreier seg rundt et atrium på rundt femti meters høyde, med gangbroer og heiser i glass, som salene på tre plan går ut fra. Det er stedet der bygningen forklarer seg selv bedre enn i noe fotografi.
Innviet i oktober 1997, tegnet av Frank Gehry. Det anbefales sterkt å bestille tidsluke i høysesongen. Stengt på mandager, unntatt om sommeren (fra midten av juni til begynnelsen av september) og noen helligdager. Billetten koster rundt 16 € og gir adgang til midlertidige utstillinger og samlingen; regn med to og en halv time hvis det er to store utstillinger.
Richard Serras spiraler av rustent stål, permanent installert i en sal på rundt hundre og tretti meter bygd etter mål. Du går gjennom dem innenfra, og den fysiske forvirringen når du går mellom de skrå veggene, er nettopp verket. Det ville ikke fått plass i nesten noe annet museum.
Det bør sies tydelig: museets egen samling er relativt beskjeden og roterer ofte. Det som rettferdiggjør billetten, er to ting: Richard Serras sal – som er permanent – og de store midlertidige utstillingene, som får plass her fordi bygningen er tenkt for nettopp det.
Sjekk derfor programmet før du kjøper. Det finnes perioder med to sterke utstillinger og overgangsperioder der halve etasjen er under montering. Forskjellen fra det ene besøket til det andre er betydelig, og prisen er den samme.
Inne i bygningen er det, i tillegg til salene, verdt å stoppe i atriet og gå opp til de øverste gangbroene: derfra forstår du hvordan volumene passer sammen, og du ser det store vinduet som rammer inn La Salve-broen, som Gehry tok inn i bygningen i stedet for å unngå den.
To og en halv time er et realistisk anslag med to utstillinger. Med bare én, drøyt halvannen time. Museet er ikke enormt: det som sliter, er målestokken på verkene, ikke selve ruten.
Alt du ser uten å betale
Utsiden er et besøk i seg selv og koster ingenting. Puppy, Jeff Koons' tretten meter høye valp av levende blomster, vokter trappen fra bysiden og plantes om to ganger i året, så fargen skifter med årstiden.
På den nedre terrassen, ved vannet, står Maman, Louise Bourgeois' ni meter høye edderkopp, med tjue marmoregg hengende i sekken mellom beina. Og under La Salve-broen reiser det seg en stor rød bue av Daniel Buren, den samme kunstneren som laget den fargerike kuben på Pompidou i Málaga.
Det finnes også to verk mange ikke oppfatter som kunst: Koons' Tulipanes, en fargerik metallbukett på terrassen, og tåkeinstallasjonen til japanske Fujiko Nakaya, som med jevne mellomrom hyller bygningens fot inn i tett dis i noen minutter. Det er ikke fuktighet fra ría-en: den er programmert.
Det beste tidspunktet for alt dette er solnedgangen, når titanet blir gyllent, og kvelden, med bygningen opplyst og speilet i vannet. Å gå hele veien rundt tar omtrent tretti minutter.
Titusener av levende blomster på en stålkonstruksjon med dryppvanning. Den er eldre enn museet: den ble vist første gang ved et tysk slott, var innom Sydney og kom hit som et midlertidig lån som aldri ble levert tilbake. Ved siden av står plaketten som minnes ertzainaen, den baskiske politimannen Txema Agirre.
Bronse, stål og tjue egg i hvit og grå marmor. Bourgeois unnfanget den som et portrett av moren sin, som restaurerte billedtepper, og ville at betrakteren skulle gå under den for å kjenne både vern og trussel. Den har søstre i London, Ottawa og Tokyo; denne har den beste scenen.
Gehry unngikk ikke broen som krysset tomten: han tok den inn i bygningen. Flere år senere la Daniel Buren til den store røde buen som i dag kjennetegner den. Nedenfra får du et av de minst fotograferte og mest interessante perspektivene på helheten.
Ordinær billett koster rundt 16 €, med rabatt for studenter, eldre og arbeidsledige, og gratis for barn. Museet har tidsluker, og det lønner seg å bestille i høysesongen og i helgene. Billetten omfatter de midlertidige utstillingene og samlingen, inkludert Richard Serras permanente sal.
Hva må man absolutt se inne?
«The Matter of Time» av Richard Serra, i den avlange salen i østfløyen: spiraler av rustent stål som du går gjennom innenfra, i et rom bygd etter mål. Og atriet på femti meter med gangbroene, der du forstår hvordan bygningens volumer passer sammen bedre enn i noe fotografi.
Er det verdt å gå inn, eller holder det å se den utenfra?
Det avhenger av programmet. Utsiden er gratis, spektakulær og har fire verk i toppklasse rundt seg. Inne er det de store midlertidige utstillingene og Serras sal som rettferdiggjør billetten. Er det lite på programmet de dagene, er det et fornuftig valg å se bygningen utenfra og bruke tiden på Museo de Bellas Artes.
Hvorfor er den av titan?
Det opprinnelige prosjektet regnet med rustfritt stål, men et prisfall på titan i markedet gjorde byttet mulig. Det ble brukt rundt trettitre tusen plater på en halv millimeter, montert som skjell og lett bølgete, slik at ingen lå flatt: derfor vibrerer overflaten og skifter farge med lyset.
Hva er Guggenheim-effekten?
Navnet byplanleggere gir ideen om at én enkelt kultursatsing med stor ambisjon kan forvandle bildet og økonomien i en hel by. Bilbao er grunnleggende eksempel og det mest siterte, og titalls byer har forsøkt å gjenta det med svært ujevne resultater, noe som har gitt næring til en lang debatt om grensene for modellen.
Er tåken ved museet ekte?
Det er et kunstverk. Den japanske kunstneren Fujiko Nakaya installerte et skjult system som med jevne mellomrom hyller bygningens fot inn i tett tåke som stiger opp fra vannet. I noen minutter ser titanet ut til å sveve blant skyer. Det har ingenting med fuktigheten fra ría-en å gjøre, selv om det ser slik ut.
Praktisk informasjon
HvorAvenida Abandoibarra, 2. Trikkestopp Guggenheim; metro Moyúa 8 minutter unna.
BilletterRundt 16 €, med tidsluke. Bestilling anbefales i høysesongen.
VarighetTo og en halv time med to utstillinger; drøyt halvannen time med én.
StengtMandager, unntatt om sommeren (fra midten av juni til begynnelsen av september) og noen helligdager. Sjekk det offisielle nettstedet.
GratisPuppy, Maman, Tulipanes, Burens bue og Nakayas tåke, alt utendørs.
Beste tidspunktSolnedgang for gyllent titan; kveld for speilingen i vannet.
På kartet
🎧 Med Viavoy
Gå gjennom Bilbao og lytt i ditt eget tempo
Last ned Viavoy og gå gjennom Bilbao offline, når du vil.