Artxanda-funikularen
Den går med få minutters mellomrom, og du trenger ikke bestille. Vognene er trappetrinnformet inne, med gulv i trinn, for med den stigningen ville det ellers vært umulig å holde seg på beina. Still deg ved bakvinduet på vei opp.

En funikular fra 1915 som var nær ved å forsvinne, utsikten som forklarer hvorfor byen kalles «el bocho», og hva du kan gjøre der oppe utenom å se.
🎧 På ruten Artxanda og broene over ría-enNoen byer forstår du ved å gå gjennom dem, andre krever at du fjerner deg. Bilbao er av den andre typen: før du har gått opp på fjellet og sett hele dalen, forstår du ikke hvorfor byen har den formen den har, hvorfor Ensanche ligger der det ligger, og hvorfor ría-en organiserer absolutt alt. Turen tar tre minutter og koster det samme som en bussbillett.
Og to ganger på randen av å forsvinne.
Den har gått siden 1915 og overvinner to hundre og tjueseks meters høydeforskjell på drøyt tre minutter, i en stigning som når førtifem prosent. Systemet er det klassiske fra fjellet: to vogner forbundet med en kabel som balanserer hverandre, slik at når den ene går opp, går den andre ned, og motoren bare utligner forskjellen.
Den ble bygd av en helt bestemt grunn. Tidlig på 1900-tallet ble Artxanda populært som utfartssted: oppe var det rasteplasser, restauranter og åpent landskap, og bilbaínos, som levde mellom fabrikker og røyk, ville komme seg bort på søndagene. Å gå opp var en betydelig slitetur, så funikularen ble bygd.
Den gikk nesten tapt to ganger. Første gang under borgerkrigen, som etterlot den ødelagt og ute av drift i årevis. Andre gang var verre fordi det skjedde i det stille: i 1976 ble den stengt fordi den ikke lønte seg, og Artxanda mistet navlestrengen til byen til press fra naboene fikk den gjenåpnet.
I dag er den fullverdig bytransport, med vanlig billettpris og rabatt med Barik-kortet. Det endrer opplevelsen: i samme vogn står turister med kamera og folk fra lia som skal hjem med handleposene.
Den går med få minutters mellomrom, og du trenger ikke bestille. Vognene er trappetrinnformet inne, med gulv i trinn, for med den stigningen ville det ellers vært umulig å holde seg på beina. Still deg ved bakvinduet på vei opp.
Rekkverket der du ser hele Bilbao ligge nede i bunnen av dalen, med ría-en som slynger seg mellom bygningene. I flere tiår var det stedet kjærestepar dro opp til for å ta søndagsbildet, og det er fortsatt uformell kø på nøyaktig samme punkt.
Last ned appen og opplev Bilbao offline, når du vil. Gå turen Artxanda og broene over ría-en med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Den nyttige øvelsen er ikke å ta bildet, men å kjenne igjen bitene. Mot vest glimter titanet på Guggenheim ved vannet, umulig å ta feil av; bak reiser tårnene i Ensanche seg og Torre Iberdrola, byens høyeste bygning; og på denne siden av ría-en, ved foten av fjellet, trenger de mørke takene i Casco Viejo seg sammen.
Følger du ría-en nordover, aner du veien mot havet, med tomtene etter de gamle skipsverftene som ikke lenger er til å kjenne igjen. Og på den andre siden av fjellet åpner det grønne i Txorierri-dalen seg, der flyplassen ligger. Broene ser ut som leketøy fra denne høyden.
Men det du virkelig lærer her, er topografien. Bilbao ligger på den eneste flate tomten i en trang dal, og alt det andre er bebygde skråninger. Derfra kommer det lokale kallenavnet «el bocho», som betyr hullet: byen brer seg ikke ut, den kryper sammen i bunnen av en bolle.
Den mangelen på flatt land forklarer med ett flere ting: hvorfor Ensanche ble trukket opp på den andre siden av vannet, hvorfor byen vokste oppover, og hvorfor det finnes funikularer og offentlige heiser. Geografien bestemmer, og herfra ser du den bestemme.
Artxanda er ikke bare et utsiktspunkt: det er en åpen park med stier, enger og rasteplasser, og det er forskjellen fra en hvilken som helst balkong i byen. Du kan bli hele ettermiddagen, og mange bilbaínos drar opp i helgen uten annen plan enn å spise og gå.
Det finnes grillrestauranter og siderhus, og også mer uformelle spisesteder. Å spise der oppe med byen under deg er en klassisk lokal plan, og det lønner seg å bestille i helgene fordi det blir fullt. Om sommeren er det i tillegg åpne uteserveringer og et kommunalt svømmebasseng.
Ved utsiktspunktet har det etter hvert kommet verk som nå er en del av landskapet: et stort fotavtrykk i bronse som ligger på bakken og rammer inn byen, og store bokstaver med navnet Bilbao, som er det åpenbare fotomotivet.
Det ideelle tidspunktet er solnedgangen, når museets titan tennes og lysene i dalen dukker opp ett etter ett. Drøyt en halvtime holder for å dra opp, se og komme ned; en hel ettermiddag hvis du spiser. Og på vei tilbake fører promenaden Campo Volantín deg flatt og langs vannet helt til Zubizuri.
Calatravas hvite bro, med buen forskjøvet til den ene siden og gangbanen som krysser i en kurve. Det opprinnelige gulvet var av glass og ble glatt i regnvær, så det måtte dekkes til; arkitekten endte med å saksøke byen. Den ligger på veien tilbake fra funikularen.
Den er vanlig bytransport, med vanlig billettpris og rabatt når du bruker Barik-kortet. Du trenger ikke bestille eller kjøpe på forhånd: den går med få minutters mellomrom fra Plaza del Funicular, og turen tar drøyt tre minutter.
Ja, begge deler. Det går vei helt opp med parkering, og også bybuss. Til fots finnes det en sti, men det er en lang og krevende oppstigning som svært få gjør for moro skyld. Funikularen er det raske alternativet og en del av opplevelsen.
Hele Bilbao i bunnen av dalen: titanet på Guggenheim ved vannet, tårnene i Ensanche med Torre Iberdrola som skiller seg ut, takene i Casco Viejo på denne siden av ría-en, ved foten av fjellet, og ría-en som slynger seg mellom det hele. På den andre siden av fjellet åpner Txorierri-dalen seg, der flyplassen ligger.
Fordi det betyr gropen eller hullet, og fra Artxanda forstår du det bokstavelig: byen ligger nede i bunnen av en trang dal, omsluttet av fjell på alle kanter. Bilbao brer seg ikke ut som andre byer, den kryper sammen på den eneste flate tomten, og den mangelen på land forklarer mye av byplanleggingen.
Ja, og det er en del av den lokale planen. Det finnes grillrestauranter, siderhus og mer uformelle spisesteder, i tillegg til uteserveringer om sommeren. Mange bilbaínos drar opp i helgen bare for å spise og gå tur i parken. Det lønner seg å bestille lørdag og søndag fordi det blir fullt.
Overskyet ja, lavt skydekke nei. Tåke er vanlig i Bilbao, og når den legger seg i dalen, ser du absolutt ingenting ovenfra. En grå, men klar dag fungerer helt fint, og gir til og med et mer typisk bilde av byen enn en blå himmel.
Last ned Viavoy og gå gjennom Bilbao offline, når du vil.
