Messeområdet på Tenerife
Calatrava i 1996, sju år før Auditorio. Over 40 000 m², med en øvre sal på 12 000 uten en eneste søyle. Karnevalet søker ly her når det regner.

En hovedstad med to hundre tusen innbyggere og fem bygninger signert internasjonale navn på under to kilometer. Hvordan det ble slik, og i hvilken rekkefølge du bør se dem.
🎧 På ruten Konserthuset, Palmetum og strandpromenadenDet er en anomali som er vanskelig å forklare og svært lett å nyte: i en by på størrelse med Santa Cruz finnes det to verk av Santiago Calatrava, to av Herzog og de Meuron og César Manriques siste store verk, alle innen gangavstand. Her er ruten og, framfor alt, rekkefølgen som gjør at de gir mening.
Messeområdet på Tenerife ble innviet i mai 1996 og var arkitektens første store verk i byen. Det er behersket, symmetrisk, helt hvitt, og bragden er skjult: den øverste salen dekker rundt tolv tusen kvadratmeter uten en eneste søyle i midten, det største overdekkede rommet på øygruppen.
De buede ribbene du ser utenfra, er ikke pynt: de er det bærende systemet som gjør det frie spennet mulig. Det er Calatrava som løser et problem, før formspråket hans ble et gjenkjennelig varemerke.
Auditorio de Tenerife, påbegynt i 1997 og innviet 26. september 2003, er det motsatte: bare gest. Den store hvite bølgen hviler på bare to punkter og svever, og den er kledd med trencadís, mosaikken av knust keramikk som Gaudí gjorde populær i Barcelona.
Den kostet også langt mer enn planlagt, rundt det dobbelte av budsjettet, kanskje mer, et mønster som går igjen i denne arkitektens verk, og som er en del av den offentlige samtalen om bygningen. Fra den dagen den åpnet, begynte folk å kalle Santa Cruz «Atlanterhavets Sydney».
Calatrava i 1996, sju år før Auditorio. Over 40 000 m², med en øvre sal på 12 000 uten en eneste søyle. Karnevalet søker ly her når det regner.
Den hvite bølgen fra 2003, kledd med trencadís og hvilende på to punkter. Hjemmet til Tenerifes symfoniorkester, med eget operakompani.
Last ned appen og opplev Santa Cruz de Tenerife offline, når du vil. Gå turen Konserthuset, Palmetum og strandpromenaden med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Det sveitsiske arkitektkontoret bak Tate Modern sto i 2006 for ombyggingen av Plaza de España, med den kunstige innsjøen av saltvann pumpet opp fra Atlanterhavet midt på den største plassen på Kanariøyene.
Og i 2008, sammen med Virgilio Gutiérrez fra Tenerife, TEA, ved kanten av Santos-kløften: betong og lys, med ramper som trekker selve kløften inn i ruten i stedet for å snu ryggen til den.
Den avgjørelsen er nøkkelen til bygningen. Kløftene, barrancos, er Kanariøyenes geologiske kjennetegn – dype elveleier gravd ut i vulkanberget – og i byene blir de gjerne baksiden av alt. Her blir kløften fasade.
Inne i TEA finnes dessuten verdens beste samling av Óscar Domínguez, surrealisten fra Tenerife som slo gjennom i mellomkrigstidens Paris sammen med Breton og Picasso, og som oppfant dekalkomanien. Det er et av de få tilfellene der innholdet holder samme nivå som skallet.
Og det finnes en tredje episode fra det samme kontoret i byen som nesten ingen kobler sammen: det var arbeidene på plassen som brakte San Cristóbal slott fram i lyset, festningen fra 1500-tallet som lå begravd under bakken, og som i dag kan besøkes i et underjordisk galleri.
Parque Marítimo César Manrique er Lanzarote-kunstnerens siste store verk på Tenerife: saltvannsbassenger, fosser og svart vulkansk stein på tjueto tusen kvadratmeter vunnet fra havet. Manrique døde i en ulykke i 1992, og parken ble innviet i 1995, uten ham.
Bidraget hans er ikke formelt, men ideologisk: han mente at arkitekturen på Kanariøyene måtte vokse ut av vulkanlandskapet i stedet for å tvinges ned over det, og på en øygruppe som holdt på å fylles opp av ukritisk turistbygging, var det et radikalt standpunkt.
Ruten avsluttes med Palmetum, som ikke er signaturarkitektur, men byens beste byplanidé: tolv hektar botanisk hage anlagt oppå den gamle kommunale søppelfyllingen, forseglet og beplantet på nytt, åpnet i 2014.
Og som historisk motvekt to bygninger som forklarer hvor alt dette kommer fra: Palacio de Carta, kanarisk barokk fra 1721-1752 med en indre gård i tyri, harpiksrik furu, og Frimurertempelet, Spanias største frimurertempel, med en fasade av sfinkser og egyptiske søyler, påbegynt i 1900.
Herzog og de Meuron med Virgilio Gutiérrez, 2008. Trekker kløften inn i ruten og rommer verdens beste samling av Óscar Domínguez.
Manriques siste store verk, innviet i 1995, tre år etter hans død. Saltvann, vulkansk stein og ikke én rett linje som skurrer.
Fem med internasjonal signatur innen gangavstand: to av Santiago Calatrava – Recinto Ferial fra 1996 og Auditorio fra 2003 –, to av Herzog og de Meuron – Plaza de España fra 2006 og TEA fra 2008 – og César Manriques Parque Marítimo, innviet i 1995. Det er en svært uvanlig konsentrasjon i en by av denne størrelsen.
Auditorio de Tenerife, uten tvil. Den store hvite bølgen kledd med trencadís hviler på bare to punkter og gjorde Santa Cruz til et arkitektonisk ikon i hele verden fra innvielsesdagen i september 2003. Byen kalles «Atlanterhavets Sydney», og sammenligningen er uunngåelig.
En kledning laget av knuste keramikkbiter som settes sammen igjen til en sammenhengende flate. Gaudí gjorde den populær i Barcelona, i Park Güell og Casa Batlló, og Calatrava tar den opp igjen her i Auditorio. På avstand ser den glatt og hvit ut; på nært hold blir den et teppe av fragmenter.
Det endte på rundt det dobbelte av budsjettet, kanskje mer, et mønster som går igjen i nesten alle Calatravas store prosjekter, og som er en del av den offentlige samtalen om verket hans. Resultatet er ubestridelig som ikon, men overskridelsen er verdt å kjenne til når du vurderer bygningen.
En idé mer enn en form: at arkitekturen på Kanariøyene måtte vokse ut av vulkanlandskapet i stedet for å tvinges ned over det. På en øygruppe som på sekstitallet og syttitallet holdt på å fylles opp av ukritisk turistbygging, var det et radikalt standpunkt, og på Lanzarote ble det til og med øyas politikk. Parque Marítimo er hans siste store verk.
To, og de er verdt omveien. Palacio de Carta, kanarisk barokk fra 1721-1752, med en indre gård i tyri som har stått urørt i tre hundre år; og Templo Masónico, påbegynt i 1900 og det største frimurersenteret som noen gang har eksistert i Spania, med sfinkser og egyptiske søyler på fasaden.
En lang halv dag. Sjøfronten – Auditorio, Parque Marítimo, Recinto Ferial og Palmetum – går du hele veien langs en flat og sammenhengende promenade, og TEA og Plaza de España ligger i sentrum, ti til tjue minutters gange unna. Hvis du også går inn i Auditorio og TEA, bør du regne med en hel dag.
Last ned Viavoy og gå gjennom Santa Cruz de Tenerife offline, når du vil.

Les videre



