En labyrint av saltvannsbassenger, fosser, broer og svart vulkansk stein, strødd med palmer, der byen kommer for å bade hele året. Den ble tegnet av César Manrique, kunstneren som lærte Kanariøyene å bygge uten å slåss mot naturen, og han fikk aldri se den ferdig.
Manriques signatur, gjenkjennelig overalt
Dette er ingen vanlig vannpark. Her finnes ingen rette linjer som skjærer i øynene, og ingen brutale kontraster: vannet, den vulkanske steinen og plantene arbeider sammen, som om alt hadde vokst frem av seg selv mellom klippene. Det er Manriques varemerke.
Kunstneren fra Lanzarote bygde karrieren sin på en helt konkret idé: at arkitekturen på Kanariøyene skulle springe ut av det vulkanske landskapet i stedet for å tvinges ned over det. Jameos del Agua, Mirador del Río og Jardín de Cactus på Lanzarote følger alle det samme prinsippet.
I en øygruppe som på sekstitallet og syttitallet ble fylt opp av ukritisk turistbygging, var det et radikalt standpunkt, og på Lanzarote klarte han å gjøre det til øyas politikk. Det er vanskelig å overdrive hvor stor innflytelse han har hatt på hvordan øyene ser ut i dag.
Her dekker anlegget rundt tjueto tusen kvadratmeter vunnet fra strandkanten, med saltvannsbassenger fylt med vann pumpet fra Atlanterhavet. En fin dag er det fullt av familier, barn som hopper og eldre som svømmer lengder.
Et ufrivillig testamente
Manrique døde i 1992 i en bilulykke på hjemøya Lanzarote, nær sin egen stiftelse. Parken ble åpnet i 1995, uten ham, noe som gjør den til et av hans siste store prosjekter og hans postume verk på Tenerife.
Den har dessuten en storebror nord på øya: Lago Martiánez i Puerto de la Cruz, som Manrique hadde signert år tidligere. Ideen er den samme – å bade i sjøvann mellom vulkansk stein – men der i større skala.
Den formelen svarer på et reelt problem på øyene: langs store strekninger av den kanariske kysten består strandlinjen av stup eller skarp stein, uten noen strand det går an å bruke. Saltvannsbassengene løste bybadingen der naturen ikke tilbød den.
Det er verdt å se anlegget også med dette praktiske blikket, ikke bare det estetiske: det er en mye brukt offentlig infrastruktur, ikke et monument. Og det er trolig den beste måten å hedre en kunstner som ønsket at verkene hans skulle leves i.
Ikke gå glipp av
Tegnet av César Manrique
Kunstneren fra Lanzarote bak Jameos del Agua, som lærte Kanariøyene å bygge med landskapet.
Han fikk aldri se den
Han døde i 1992 i en ulykke på Lanzarote. Parken ble åpnet i 1995, uten ham.
Saltvann fra Atlanterhavet
22 000 m² vunnet fra strandkanten, med bassenger, fosser og svart vulkansk stein.
Den har en storebror
Lago Martiánez i Puerto de la Cruz, signert av Manrique år tidligere og i større skala.
Slik passer det inn i besøket ditt i Santa Cruz de Tenerife
Parken ligger ved sjøfronten, rett etter Auditorio de Tenerife og Castillo de San Juan Bautista, langs strandpromenaden.
Du kan gå rundt og se den utenfra på femten minutter, eller tilbringe en halv dag her med badetøy: det er inngangsbillett til en moderat pris, og alle fasiliteter finnes.
Det er stoppet som passer best sammen med Torres de Santa Cruz, som du ser fra vannet, og med Palmetum, som ligger i enden av promenaden. De tre avslutter ruten langs sjøen.
Ofte stilte spørsmål
Har den en storebror nord på øya?
Ja. Flere år tidligere hadde Manrique allerede signert den berømte Lago Martiánez, i Puerto de la Cruz, på den andre siden av Tenerife. Denne parken i hovedstaden er som lillebroren: den samme ideen om å bade i sjøvann mellom vulkansk stein, men i chicharrero-byen.
