Soho i Málaga: veggmalerier, brannmurer og et teater
Hvordan et forfallent nabolag gjorde sine styggeste vegger til sin største attraksjon. En vandring på én time mellom CAC, de store internasjonale veggmaleriene og Banderas’ teater.
Det finnes ett fagord som forklarer hele dette nabolaget: medianera, brannmuren. Det er den blinde veggen uten vinduer som blir synlig når huset ved siden av rives, og den er det styggeste ethvert område i forfall har. Soho var fullt av dem. I 2013 fikk noen ideen om å gjøre denne svakheten til trekkplasteret, og i dag er det folk som krysser byen for å ta bilde av seg selv foran disse murene.
Hele runden tar førtifem minutter til fots, er flat og umulig å gå seg vill på. Gå midt på formiddagen eller midt på ettermiddagen: midt på dagen står mange av brannmurene i motlys, og veggmaleriene synes ikke.
Et nabolag mellom Alameda og elven
Lite, tettbygd og under evig ombygging.
Soho dekker et beskjedent rektangel mellom Alameda Principal og elveleiet til Guadalmedina, ti minutter fra sentrum. Det offisielle navnet er Ensanche Centro, men ingen bruker det: den engelskklingende merkelappen fikk det av selve byfornyelsesprosjektet, og den ble hengende.
I flere tiår var det et gjennomfartsområde, med stengte lokaler og tomme tomter. Beliggenheten talte for det – rett ved Alameda, havnen og sentrum – mens et forfallent bymiljø uten noen åpenbar tiltrekning talte imot. Forvandlingen begynte med CAC i 2003 og skjøt fart ti år senere.
Det er greit å vite at arbeidet ikke er ferdig. Mellom de gode verkene finnes det fortsatt slitne strekninger, halvferdige fasader og en og annen tom tomt. Det er noe av det man kommer for å se: det er et nabolag under ombygging, ikke en ferdig kulisse, og der ligger mye av interessen.
Den gamle engroshallen for fisk og frukt, åpnet i 1939 og tegnet av Luis Gutiérrez Soto, et av de største navnene i spansk rasjonalisme. Den ble kunstsenter i 2003 og beholdt hallplanet og de sammenhengende vindusbåndene. Gratis inngang og et program som skifter ofte.
Et kvinneansikt over flere etasjer, signert Shepard Fairey, mannen bak Obamas HOPE-plakat i 2008. To eller tre flate farger, harde konturer og art déco-ornamenter som rammer inn figuren: propaganda forkledd som ornament, som nettopp er temaet hans.
Briten D*Face etterlot her et av de største verkene i nabolaget, med sitt pop-tegneseriespråk og mettede farger. Ser du det rett etter Obey-maleriet, noen gater unna, blir det tydelig at festivalen hentet navn fra toppen av det internasjonale miljøet, ikke fyllstoff.
I 2013 fant nabolaget opp en festival kalt MAUS, forkortelse for Málaga Arte Urbano Soho, med et helt konkret mål: å male brannmurene. Ideen var enkel og litt dristig, å gjøre det gråeste i området til dets fremste argument, og den virket bedre enn noen hadde ventet.
Man hentet kunstnere fra det internasjonale miljøet sammen med lokale navn, og det var det som skilte festivalen fra lignende initiativer i Spania. Det handlet ikke om å pynte vegger: det handlet om at signaturene skulle være gjenkjennelige utenfor Málaga, og om at nabolaget skulle komme med i samtalene om gatekunst.
Bivirkningen er den vanlige, og den bør nevnes: verdistigningen. Det som begynte som lokal fornyelse, har ført med seg høyere husleier, trendy lokaler og noe av den spenningen som følger ethvert nabolag som kommer på moten. Soho har i noen år forhandlet om denne balansen.
For den besøkende er resultatet en spasertur på tre kvarter med en tetthet av kunst per kvadratmeter som ingen annen del av byen har, og attpåtil gratis.
Teateret som ga nabolaget prestisje
På et hjørne av nabolaget ligger det gamle Teatro Alameda, en kino og scene som hadde vært der i alle år og som var stengt, enda en død bygning i et område fullt av dem. Antonio Banderas gjenåpnet det i 2019, og innviet det ved selv å regissere og danse i «A Chorus Line», da han nærmet seg seksti år.
Satsingen gikk ikke ut på å åpne en scene til utleie, men på å sette opp egne musikalproduksjoner på spansk, med fast ensemble og levende orkester, noe som i Spania nesten bare fantes i Madrid. Å få denne typen teater ut av hovedstaden var den risikable delen.
For Soho kom effekten med en gang. At en Hollywood-stjerne satte navnet sitt og pengene sine her, gjorde mer for prestisjen til disse gatene enn noen kampanje: nabolaget sluttet å være et løfte og ble en adresse.
Man besøker det ved å kjøpe billett til en forestilling, og helgeforestillingene blir utsolgt. Passer det ikke, har bygningen en restaurantdel i øverste etasje med egen inngang, som fungerer som utsiktspunkt over nabolaget.
Det gamle Alameda, ombygd med respekt for fasaden og scenerommet og modernisert innvendig, med plass til rundt tusen tilskuere. Musikalprogram med fast ensemble og lange sesonger: det går en forestilling nesten hele året. På gaten forstår alle hva du mener med «el teatro de Banderas», Banderas’ teater.
Den store trekledde boulevarden som skiller Soho fra det historiske sentrum, med enorme fikentrær på over hundre år som gir sammenhengende skygge. Det er det beste stedet å komme inn i og gå ut av nabolaget, og herfra er du på fem minutter ved havnen og i calle Larios.
Et lite nabolag klemt inn mellom Alameda Principal og elveleiet til Guadalmedina, ti minutter fra sentrum. Det offisielle navnet er Ensanche Centro; merkelappen Soho kommer fra byfornyelsesprosjektet som startet med CAC i 2003 og festet seg med gatekunstfestivalen i 2013.
Hvor lang tid tar det å se veggmaleriene?
Førtifem minutter til fots uten hastverk dekker de viktigste verkene, og drøyt en time hvis du også går inn på CAC. Runden er flat og kompakt: det naturlige er å begynne ved CAC, som ligger i den ene enden, og gå oppover mot Alameda mens du ser på brannmurene.
Hvem er Obey, og hvorfor står veggmaleriet hans her?
Obey er signaturen til Shepard Fairey, den amerikanske kunstneren som laget portrettet av Obama i blått og rødt med ordet HOPE, det uoffisielle ikonet for valgkampen i 2008. Han kom for å male i 2013 under MAUS-festivalen, som hentet kunstnere fra det internasjonale miljøet for å bearbeide nabolagets brannmurer.
Koster det noe å gå inn på CAC?
Nei, inngangen er gratis, noe uvanlig i en by som har fylt seg opp med museer som tar betalt. Det gjør det mulig å gå inn i tjue minutter, se én enkelt sal og gå ut igjen. Det er stengt på mandager og har andre åpningstider om sommeren, og det er lurt å sjekke programmet på forhånd fordi utstillingene skifter ofte.
Kan man besøke Teatro del Soho innvendig?
Ikke om formiddagen som om det var et monument: det er et teater i drift, og måten å komme inn på er å kjøpe billett til en forestilling. Sesongene er lange, og det går som regel en forestilling nesten hele året. Uten forestilling holder restaurantdelen i øverste etasje likevel åpent for publikum.
Er det et trygt nabolag?
Ja, det er et sentralt og travelt område, særlig på de tidene folk går veggmalerirunden. Som i ethvert nabolag i forvandling er noen strekninger slitnere enn andre, og det finnes en og annen tom tomt, men den vanlige runden går gjennom gater med liv, butikker og uteserveringer.
Praktisk informasjon
HvorMellom Alameda Principal og elveleiet til Guadalmedina, 10 minutter fra calle Larios.
VarighetFørtifem minutter for veggmalerirunden; drøyt en time med CAC.
BilletterCAC er gratis. Veggmaleriene står på gaten. Teateret bare med billett til en forestilling.
Beste tidspunktMidt på formiddagen eller midt på ettermiddagen. Midt på dagen står brannmurene i motlys.
Slik kommer du deg ditTil fots fra sentrum. Det er helt flatt.
Pass påEt nabolag i forvandling: mellom de gode verkene finnes det fortsatt slitne strekninger.
På kartet
🎧 Med Viavoy
Gå gjennom Málaga og lytt i ditt eget tempo
Last ned Viavoy og gå gjennom Málaga offline, når du vil.