Et kvinneansikt i rødt og svart, flere etasjer høyt, med den teksturen av gammel plakat og elegant propaganda. Det er signert Shepard Fairey, bedre kjent som Obey, mannen bak Obama-portrettet i blått og rødt med ordet HOPE under, som ble det uoffisielle ikonet for valgkampen i 2008. Her brukte han det samme språket: få farger, mye kraft, noe midt mellom sovjetisk plakatkunst fra tjuetallet og rock.
Hvordan en kunstner på det nivået havnet på en brannvegg i Málaga
I 2013 fant bydelen opp en festival kalt MAUS, en forkortelse for Málaga Arte Urbano Soho, og hentet internasjonale og lokale kunstnere for å male. Målet var helt konkret: brannveggene. De blinde veggene uten vinduer som blir stående synlige når nabobygningen rives, og som er det styggeste en forfallen bydel har.
Satsingen gikk ut på å gjøre Sohos største svakhet til den viktigste attraksjonen, og det fungerte bedre enn ventet. I dag finnes det folk som krysser byen bare for å ta bilde av seg selv foran disse veggene, og runden med veggmalerier er blitt en av grunnene til å ta turen ned til denne bydelen.
Rundt Obeys verk finnes arbeider av andre navn fra den internasjonale scenen, blant dem briten D*Face, med verk i lignende målestokk noen få gater unna. Å se dem etter hverandre, på en spasertur på tre kvarter, er måten å forstå prosjektet på.
Hva du bør se etter på veggen
Faireys stil kjennes igjen med en gang på sin økonomi: to eller tre flate farger, nesten alltid rødt, svart og kremhvitt, og en tegning med harde konturer arvet fra plakatkunsten. Det finnes ingen fargeoverganger eller volum; hele virkningen skapes med silhuetten og kontrasten, akkurat som på en politisk plakat.
Legg merke til ornamentene rundt figuren. Fairey bygger alltid dekorative rammer i art deco-stil og nesten blomsterlignende motiver rundt ansiktet, et grep som myker opp budskapet og samtidig gjør det mer høytidelig. Det er propaganda forkledd som dekorasjon, og nettopp den tvetydigheten er temaet hans.
Størrelsen gjør resten. På en brannvegg som er flere etasjer høy, skifter en tegning laget for et klistremerke eller en gateplakat karakter: den tvinger deg til å gå et stykke unna, krysse fortauet og se oppover. Finn stedet på det motsatte hjørnet, for derfra ser du den i sin helhet uten forvrengning.
Ikke gå glipp av
Mannen bak HOPE-plakaten
Shepard Fairey signerte Obama-portrettet fra 2008. Denne veggen bruker det samme grafiske språket.
Født av en festival
MAUS hentet i 2013 internasjonale kunstnere for å male bydelens brannvegger. Det var et bevisst prosjekt.
Bare to eller tre farger
Rødt, svart og kremhvitt, harde konturer, ingen fargeoverganger. Hele virkningen ligger i silhuetten og kontrasten.
Art deco-rammene
De dekorative rammene rundt ansiktet er signaturen hans: propaganda forkledd som ornament.
Slik passer det inn i besøket ditt i Málaga
Det ligger i Soho, rektangelet mellom Alameda Principal og elveleiet til Guadalmedina, ti minutters gange fra sentrum. Det naturlige er å begynne ved CAC, som ligger i ytterkanten av bydelen, og gå oppover mot Alameda mens du ser på brannveggene.
Runden er kort og flat, og underveis går du forbi Teatro del Soho. Det er en bydel i forandring, med strekninger som fortsatt er slitne mellom de gode verkene: det hører med til det du kommer for å se.
Lyset betyr mer enn vanlig. Veggmaleriene sitter på høye vegger, og midt på dagen står mange i motlys eller med halve flaten i skygge; midt på formiddagen eller midt på ettermiddagen blir bildene mye bedre.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor signerer han som «Obey»?
Det kommer fra en historie som er så gatenær som det går an. I 1989, mens han var student, begynte Fairey å klistre opp overalt et klistremerke med ansiktet til bryteren André the Giant og slagordet «Andre the Giant Has a Posse». Det vokste til det ble «Obey», «adlyd», et ord han hentet fra en kultfilm, John Carpenters «They Live», der skjulte plakater beordret folk til å adlyde og konsumere. Fra et rampestrek med klistremerker kom en av de mest gjenkjennelige signaturene i verden.
Fikk han problemer med Obama-plakaten?
Ganske mange, faktisk. Det viste seg at Fairey ikke hadde tegnet bildet fra bunnen av: han baserte det på et fotografi fra nyhetsbyrået Associated Press. Da plakaten ble verdensberømt, krevde byrået rettighetene, og de havnet i en rettssak som varte i årevis, og som han til slutt avsluttet med et forlik. Pussig, ikke sant? Det mest ikoniske bildet av politisk håp i nyere tid ble født midt i en skikkelig rettsstrid.
