Seville · Severdigheter

Plaza de España

Hundre og sytti meter i diameter, en halvsirkel av murstein og keramikk som åpner seg som to armer, to tårn på syttifire meter i hver ende og en seilbar kanal rundt det hele. Plaza de España er Aníbal González’ mesterverk og hovedverket i den andalusiske regionalismen, bygd til Den iberoamerikanske utstillingen i 1929. Den er også uten sammenligning det mest fotograferte stedet i Sevilla, og et av de få som tåler enhver forventning, uansett hvor høy den er.

En omfavnelse mot Amerika

Formen er ikke et estetisk innfall. Aníbal González tegnet plassen som en gest: en halvsirkel som ikke lukker seg om seg selv, men åpner seg mot Guadalquivir, altså mot elva der skipene til og fra Amerika dro og kom tilbake i to århundrer. Utstillingen i 1929 ville være en forsoning med de tidligere koloniene, og denne bygningen er den ideen oversatt til murstein.

Arbeidet trakk ut i nesten femten år, fra 1914 til åpningen i mai 1929. Budsjettet eksploderte, González trakk seg fra ledelsen av utstillingen, lei av kranglene om kostnadene, og la sin prestisje og mye av sine egne penger i plassen. Han døde få uker etter å ha sett den innviet, femtito år gammel.

Stilen er det man her kaller regionalisme: synlig murstein, fliser fra Triana, smijern og marmor, blandet med referanser til mudéjar, gotikk og renessanse. Det er ikke en etterligning av fortiden, men en oppfinnelse fra 1900-tallet som bruker lokale materialer og håndverk. Mye av det bildet verden har av Sevilla, ble født her.

Naboo, Kairo og ekkoet under buegangene

Filmen har brukt den mye og godt. Den var det britiske hovedkvarteret i Kairo i Lawrence of Arabia, og fremfor alt kongepalasset på planeten Naboo i Star Wars Episode II, en scene som hvert år trekker tusenvis av besøkende hit på jakt etter nøyaktig det punktet den ble filmet fra.

Prøv ekkoet. Under buegalleriet sender hvelvet på visse punkter lyden tilbake med en overraskende klarhet; gatemusikantene vet det og stiller seg alltid på de samme stedene. Det er en av de tingene som ikke står i noen guide, og som du bare oppdager når du går sakte under buegangene.

Gå opp i det øvre galleriet hvis det er åpent, og gå halvsirkelen rundt ovenfra: utsikten over hele plassen, med kanalen, broene og Vicente Travers fontene i midten, er mye bedre enn fra bakken. Bygningene huser i dag offentlige kontorer, så adgangen til noen områder er begrenset.

Ikke gå glipp av

Halvsirkelen som åpner seg mot elva

Den lukker seg ikke: den åpner seg mot Guadalquivir, altså mot Amerika. Formen er budskapet.

De to tårnene på 74 meter

I flere tiår de høyeste i byen etter Giralda, lagt til mot halve komiteens vilje.

Naboo og Lawrence of Arabia

Kongepalass i Star Wars og britisk hovedkvarter i Kairo, uten å flytte en eneste murstein.

Ekkoet under buegangene

På visse punkter i galleriet sender hvelvet lyden tilbake. Gatemusikantene har dem kartlagt.

Slik passer den inn i besøket ditt i Sevilla

Plassen ligger i utkanten av Parque de María Luisa, ti minutters gange fra Antigua Real Fábrica de Tabacos og tjue fra katedralen gjennom Jardines de Murillo.

Før du går, ta en runde langs de 48 provinsbenkene — finn din egen, det er det obligatoriske ritualet — og gå ned til kanalen for å ro en stund: båtene koster lite og er den beste måten å se halvsirkelen nedenfra på.

Det beste tidspunktet er tidlig om morgenen eller i ettermiddagens siste lys. Midt på dagen om sommeren er plassen en stekepanne uten skygge: mursteinen samler varme, og det finnes ingen steder å søke ly. Reiser du i juli eller august, dra tidlig og fortsett så inn i parken, som faktisk har skygge.

Ofte stilte spørsmål

Og hva skjedde med mannen som forestilte seg den?

Aníbal González ga livet sitt her, nesten bokstavelig talt. Flere år før åpningen trakk han seg som leder for byggearbeidene, lei av kranglene om kostnadene, og han satset sitt omdømme og en god bit av sin egen formue på plassen. Han døde i 1929, bare noen uker etter å ha sett den innviet, i svært beskjedne økonomiske kår. Mannen som ga Sevilla dets mest fotograferte hjørne, gikk bort nesten ruinert. Hvert bilde som tas her i dag, er uten at noen vet det en liten hyllest til ham.

Hvorfor akkurat i 1929?

Fordi Spania ville vise seg frem for verden på to fronter. Samme år ble det holdt to store utstillinger samtidig: denne, den ibero-amerikanske i Sevilla, med blikket mot Amerika, og den internasjonale i Barcelona, med blikket mot Europa. I Barcelona ble for øvrig Mies van der Rohes berømte tyske paviljong reist, et ikon i moderne arkitektur. To byer, to messer, samme år: det var datidens store utstillingsvindu for et Spania som var fast bestemt på å bli sett.

Opplev Seville og lytt i ditt eget tempo

Opplev den med lokale guider, i ditt eget tempo og offline.

Viavoy-appen

Flere steder i Seville

Plaza de Santa Cruz

Tyrefekterarenaen Real Maestranza

Plaza del Altozano

Plaza del Pumarejo

Plaza del Triunfo

Plaza Nueva