En firkantet plass med gamle trær, slitte benker, barn som leker, løse hunder og en bar med stolene ute. Det er ikke ett eneste monument å fotografere, og likevel er det et av stedene der du best forstår Sevilla. Plassen domineres av et stort hus fra 1700-tallet, Palacio del Pumarejo, som ble bygd for en herremann, endte som en corrala med mer enn seksti familier inne og i dag i stor grad drives av kvarteret selv. Den historien er hele plassens historie.
Sytti hus revet for et innfall
Palasset ble bygd rundt 1770 for en rik kjøpmann, Pedro Pumarejo, med en temmelig lite beskjeden plan: for å gi plass til huset hans og åpne en plass foran som passet ham, ble mer enn sytti boliger i kvarteret revet. Plassen er ikke et offentlig rom arvet fra middelalderen, den er tomrommet etter en rivning.
Bygningen fikk siden et svært urolig liv. Den var forlegning for Napoleons tropper under okkupasjonen, deretter barnehjem, så skole, og til slutt ble den delt opp i boliger til den ble en corrala de vecinos, den sevillanske formen for folkelig bolig: små leiligheter som åpner seg mot gjennomgående svalganger rundt en gård, med felles bad og vaskekar.
Tidlig på totusentallet kom det planer om å gjøre den om til hotell. Beboerne organiserte seg, okkuperte bygningen og kjempet i årevis. De fikk den erklært som Bien de Interés Cultural, kulturminne, i 2003, og den fikk fortsette å være det den var. I dag lever beboere som har bodd der hele livet, side om side med foreninger, verksteder og en taverna.
Kvarteret som ikke har solgt seg
Pumarejo fungerer som det sosiale sentrumet i denne delen av Macarena, og det du ser på plassen midt på ettermiddagen, er ikke tilrettelagt for noen: eldre folk i ring, unger på sykkel, barbord som er opptatt i tre timer for en kaffe. Det er akkurat den typen scene som har forsvunnet fra det historiske sentrum.
Det har en konkret grunn. Dette området lå utenfor den monumentale ruten og presset fra turistutleie mye lenger enn Santa Cruz eller området rundt katedralen, og det gjorde at nabolagslivet fortsatte å fungere. Det er også et av byens områder med flest innvandrere, noe som har gitt flere butikker, smaker og aksenter.
Beboerbevegelsen i Pumarejo har i to tiår vært et forbilde i Spania for hvordan et kvarter kan bevare en bygning uten å gjøre den om til en attraksjon. Går du inn i palassets gårdsrom, gjør det som når du går inn i et hjem: det bor folk der.
Ikke gå glipp av
Sytti hus for en plass
Tomrommet du ser, er hullet etter en rivning på 1700-tallet for en privatpersons innfall.
Palass, forlegning, barnehjem, corrala
Bygningen har vært alt dette. I dag drives den delvis av kvarteret selv.
Kampen i 2003
Beboerne stanset planene om hotell og fikk den erklært som Bien de Interés Cultural.
El Jueves i Calle Feria
Loppemarked dokumentert siden 1200-tallet, fem minutter unna. Trolig Spanias eldste.
Slik passer den inn i besøket ditt i Sevilla
Den ligger i Calle San Luis, mellom San Luis de los Franceses-kirken, fem minutter unna, og Alameda de Hércules, fem minutter i den andre retningen. Mot nord fortsetter gata til Basílica de la Macarena og Arco de la Macarena.
Like i nærheten ligger markedshallen i Calle Feria, Sevillas eldste, og hver torsdag settes El Jueves opp rundt den, et loppemarked dokumentert siden 1200-tallet som trolig er Spanias eldste. Faller besøket ditt på en torsdag formiddag, legg om planen og dra dit.
Det er ikke et stopp på tjue minutter med et bilde. Det er et sted å sette seg på en uteservering, bestille noe og se kvarteret gå forbi. Det er verdt nøyaktig den tiden du vil gi det.
Ofte stilte spørsmål
Hva er egentlig en corrala?
Det er den mest ydmyke og sevillanske måten å bo sammen på. En corrala er et stort hus organisert rundt en sentral gårdsplass, med gjennomgående svalganger i hver etasje som dørene til alle leilighetene vender ut mot. Badet og vaskekummen var gjerne felles, og hele livet foregikk på den gårdsplassen: tøyet på snora, gryteretter, krangler og fester for alle naboene. Tenk deg dette fornemme store huset fullt opp til taket av familier som deler én og samme gårdsplass. Rent fellesliv.
Og hvordan havnet det i bydelens hender?
Ved å kjempe. I begynnelsen av totusentallet ville man gjøre det store huset om til et hotell, og naboene satte foten ned: de opprettet en aksjonsgruppe, okkuperte bygningen og kjempet i årevis for å redde den. Takket være dem ble det erklært vernet kulturminne (Bien de Interés Cultural) i 2003 og forble det det hadde vært, et rom for folket. Her var det ingen konge og ingen rikmann som reddet det: det var vanlige folk. Det betyr mye i Sevilla.
