Palmer, appelsintrær, benker og en konge i bronse til hest i midten. Plaza Nueva er den store, åpne salongen i Sevillas sentrum, stedet der byen samles når det er noe å feire, og der trikken som binder sammen gamlebyen, går forbi. Navnet er bokstavelig, «den nye plassen»: den ble åpnet på 1800-tallet på tomten etter et gigantisk kloster, San Francisco, som tok opp hele dette kvartalet og ble revet for å gi luft til en by som manglet det.
Klosteret som tok opp hele kvartalet
Casa Grande de San Francisco var i århundrer Sevillas største kloster, med flere klostergårder, kjøkkenhager, kirke og et fellesskap på flere hundre munker. Det tok opp alt det som i dag er plassen og en stor del av gatene rundt, og fasaden vendte mot nabeplassen Plaza de San Francisco, der rådhuset ligger.
Inndragningene av kirkegods på 1800-tallet tømte det, en brann skadet det, og bystyret bestemte seg for å rive det for å åpne et offentlig rom. Det var en av de byplanoperasjonene som i dag ville vært en kulturminneskandale, og som den gang ble opplevd som framskritt: nøyaktig det samme resonnementet som feide bort bymurene og Caños de Carmona.
Det tok tiår før plassen fant formen sin. Den skiftet navn flere ganger etter hvilket regime som satt — de la Infanta, de San Fernando, de la República — til den ble stående med det enkleste av alle. Det nåværende utseendet, med lyst dekke og rekker av palmer, er fra en ombygging tidlig i dette århundret.
Fernando III, helgenen med de fire språkene
Rytterstatuen i midten er Fernando III, den kastilianske kongen som inntok Sevilla i 1248, og som kirken helgenkåret i 1671. For byen er han ikke en hvilken som helst konge: han er San Fernando, skytshelgenen, og kroppen hans oppbevares i et sølvskrin i Capilla Real i katedralen, der den stilles ut flere ganger i året.
Detaljen som er verdt turen, finnes i den graven, ikke her: gravskriften er skrevet på fire språk — latin, kastiliansk, arabisk og hebraisk. Midt på 1200-tallet erkjenner erobrerens grav at byen ble skapt av kristne, muslimer og jøder sammen.
Statuen er fra 1924, og på sokkelen ser du skikkelser knyttet til erobringen. Den ble reist i den samme bølgen som ga Sevilla Plaza de España og mye av byens nåværende utseende: årene før Den iberoamerikanske utstillingen i 1929, da byen fant seg selv opp på nytt for å vise seg fram.
Ikke gå glipp av
Det forsvunne klosteret
Casa Grande de San Francisco tok opp hele kvartalet. 1800-tallet byttet det mot luft.
San Fernando til hest
Kongen som inntok byen i 1248, helgenkåret i 1671 og Sevillas skytshelgen siden.
Gravskriften på fire språk
Latin, kastiliansk, arabisk og hebraisk på erobrerens grav, inne i katedralen.
Endestasjonen for trikken
Her ender MetroCentro: det mest praktiske stedet å begynne eller avslutte dagen.
Slik passer den inn i besøket ditt i Sevilla
Det er transportknutepunktet i det historiske sentrum: her ender trikken MetroCentro, som går ned til Puerta de Jerez og San Bernardo forbi Archivo General de Indias, og herfra går eller passerer mange av byens busslinjer.
Det er også et praktisk utgangspunkt. Calle Sierpes begynner i det nordøstre hjørnet, Magdalena-kirken ligger fem minutter unna, katedralen sju og Plaza de Toros de la Real Maestranza åtte, ned mot elva.
En merknad om kalenderen: denne plassen er den vanlige scenen for sportsfeiringer, julekonserter og mange av byens store arrangementer. Treffer du på et av dem, ikke prøv å krysse den; gå rundt via calle Barcelona.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor æres denne kongen så høyt i Sevilla?
Fordi han for oss ikke bare er en konge: han er en helgen. Kirken kanoniserte Fernando III i 1671, århundrer etter hans død, og siden da er han San Fernando, byens skytshelgen. Kroppen hans oppbevares i katedralen, og det fortelles at den holdt seg forbløffende intakt lenge, noe som nørte opp under ryktet om hans hellighet. Hver mai blir han vist frem slik at vi sevillanere kan se ham. Rytteren i bronse som troner over plassen, er ingen pynt: det er mannen byen ber til.
Har graven hans noe enestående?
Ja, og for meg er det den vakreste lærdommen i hele Sevilla. På graven hans i katedralen er gravskriften skrevet på fire språk: latin, kastiljansk, arabisk og hebraisk. Det er en anerkjennelse av at denne byen ble skapt på én gang av kristne, muslimer og jøder, og at kongen visste det. Monarken som erobret den med våpen, ønsket likevel å bli husket på språkene til alle innbyggerne. Få steiner sier så mye med så få ord.
