Plaza Mayor i Burgos
Midtpunktet for tapaslivet: rundt den ligger San Lorenzo, Sombrerería og Huerto del Rey, de tre gatene der folk spiser i Burgos.

En blodpølse som har fått sin egen beskyttede betegnelse, en fersk ost som spises med honning, og en tapasby samlet i tre gater.
🎧 På ruten San Lesmes, Sombrerería og tapaseneBurgos har to produkter som har skaffet seg et navn på egen hånd utenfor provinsen – morcillaen og osten – og et høyslettekjøkken laget for lange vintre ni hundre meter over havet. Og hele tapaslivet er samlet i tre gater rundt Plaza Mayor.
Morcilla de Burgos inneholder svineblod, løk, smult, krydder og – det særegne – ris. Den ingrediensen skiller den fra nesten alle spanske blodpølser og gir den en helt annen konsistens når den stekes.
Den har beskyttet geografisk betegnelse og tilberedes som regel stekt, i tykke skiver, alene eller på brød. På barene i sentrum er den standardtapasen, og mange steder er det det eneste du trenger å bestille.
Queso de Burgos er det motsatte på alle måter: fersk, hvit, umodnet og nesten uten salt, tradisjonelt laget av sauemelk. Den spises alene, med honning eller med valnøtter, som dessert eller som aperitiff.
Det er en ost som overrasker dem som kommer og leter etter noe modnet, for det er den slett ikke: sjarmen ligger i konsistensen og finheten, ikke i intensiteten. I en provins med harde vintre ga et ferskt meieriprodukt til umiddelbar bruk god mening.
Midtpunktet for tapaslivet: rundt den ligger San Lorenzo, Sombrerería og Huerto del Rey, de tre gatene der folk spiser i Burgos.
Midt i barområdet, og den kulturelle pausen mellom tapasene: barokk fra 1684-1694, med en svært sjelden åttekantet kuppel.
Last ned appen og opplev Burgos offline, når du vil. Gå turen San Lesmes, Sombrerería og tapasene med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Hovedretten er lechazo asado: diende lam av churra-rasen, stekt i vedovn med lite annet enn vann og salt, i leirfat. Det er det store kastiljanske stekekjøkkenet, og i Burgos og provinsen lages det spesielt godt.
Olla podrida er den emblematiske skjeretten: røde bønner fra Ibeas, med egen betegnelse, kokt med ribbe, chorizo, morcilla og øre. Den er mektig til det ytterste, og i en by på ni hundre meter med lange vintre forstår man det godt.
Sopa castellana – brød, hvitløk, paprika, posjert egg – er den andre vinterklassikeren. Og i sesongen ferskvannskreps, vilt og sopp, som det er rikelig av i provinsen.
Vinen er Ribera del Duero, et område som begynner under en time sør for byen, rundt Aranda de Duero. Tempranillo – her kalt tinta del país – med viner med mye struktur, og en av Spanias mest anerkjente betegnelser.
Og til dessert, i tillegg til osten med honning, yemas, søte eggeplommekonfekter, og butterdeigsbakst fra de kastiljanske provinsene, mye av det med opprinnelse i klostrene.
Tapaslivet i Burgos er samlet i tre gater tett inntil Plaza Mayor: calle San Lorenzo, calle Sombrerería og Plaza del Huerto del Rey. Alt ligger fem minutters gange fra katedralen.
Det er et tett område med små, spesialiserte barer, og skikken er å bytte sted for hver runde. Mange steder har hver bar en tapas den lager bedre enn noen andre, og den går man for å få.
I calle San Lorenzo ligger barokkirken med samme navn, med sin åttekantede kuppel, som fungerer svært godt som kulturell pause mellom tapasene.
Og vil du heller unnslippe trengselen i sentrum, krysser du elven til Plaza de Vega: et nabolag med buegang, gode barer og ingen køer, ti minutter fra Espolón.
En merknad om tider: i Burgos spiser man lunsj og middag forholdsvis tidlig etter spansk målestokk, og aperitiffen midt på dagen – særlig i helgene – er byens store øyeblikk.
Alternativet til sentrum: et nabolag med buegang, gode barer og ingen køer, ti minutter fra Espolón over elven.
Promenaden etter maten, under et hvelv av sammenflettede platantrær. Uteserveringer, steinbenker og sus fra vannet ved siden av.
At den inneholder ris, i tillegg til svineblod, løk, smult og krydder. Den ingrediensen skiller den fra nesten alle andre spanske blodpølser og gir den en helt annen konsistens når den stekes. Den har beskyttet geografisk betegnelse og bestilles stekt, i tykke skiver, alene eller på brød.
Nei, tvert imot: den er fersk, hvit, umodnet og nesten uten salt, tradisjonelt laget av sauemelk. Den overrasker dem som kommer og venter seg noe intenst, for sjarmen ligger i konsistensen og finheten. Den spises alene, med honning eller med valnøtter, som dessert eller som aperitiff.
I tre gater tett inntil Plaza Mayor: San Lorenzo, Sombrerería og Plaza del Huerto del Rey, alt fem minutter fra katedralen. Det er et tett område med små, spesialiserte barer, og skikken er å bytte sted for hver runde og gå etter tapasen hver av dem lager best.
Burgos' emblematiske skjerett: røde bønner fra Ibeas, med egen betegnelse, kokt med ribbe, chorizo, morcilla og øre. Den er mektig til det ytterste, noe som gir god mening i en by ni hundre meter over havet med lange og harde vintre.
Ribera del Duero, et produksjonsområde som begynner under en time sør for byen, rundt Aranda de Duero, som hører til provinsen Burgos. Druen er tempranillo, her kalt tinta del país, og den gir viner med mye struktur. Det er en av Spanias mest anerkjente betegnelser.
Ja, og et godt et: kryss elven til Plaza de Vega, på sørbredden. Det er et nabolag med buegang, gode barer og uten køene i sentrum, ti minutter fra Paseo del Espolón. Det fungerer særlig godt i helgene, når San Lorenzo blir full.
Forholdsvis tidlig etter spansk målestokk: lunsj rundt to og middag rundt ni. Byens store øyeblikk er aperitiffen midt på dagen, særlig i helgene, når området rundt San Lorenzo og Sombrerería blir helt fullt.
Last ned Viavoy og gå gjennom Burgos offline, når du vil.

Les videre



