Plaza Mayor de Albarracín
Det eneste flate stedet i landsbyen og der barene og restaurantene ligger. Den naturlige basen for dagen, og stedet å være i solnedgangen.

Fjell med husdyrhold og sesongflytting, Spanias første opprinnelsesbetegnelse for skinke og retter laget for kulda. Hva du bør bestille i en landsby med tusen innbyggere.
🎧 På ruten Røde Albarracín: landsbyen på klippenAlbarracín ligger 1170 meter over havet, i fjell som levde av husdyrhold i århundrer, og kjøkkenet svarer til det: kjøtt, pølser og skjeretter laget for vinteren. Provinsen Teruel har dessuten den første opprinnelsesbetegnelsen for skinke som ble opprettet i Spania.
Jamón de Teruel er stjerneproduktet. Opprinnelsesbetegnelsen, Spanias første for skinke, ble anerkjent i 1984, og særpreget kommer fra modningen: tørrsaltet, i høyden og i naturlig kulde, noe som gir et mildere og mindre salt produkt enn andre spekeskinker.
Ternasco de Aragón er det andre store kjøttet: ungt lam av stedegne raser, med beskyttet geografisk betegnelse, som her stekes i ovn eller over glør med knapt noe mer enn salt og hvitløk. I fjell med husdyrhold og sesongflytting er en slik enkelhet regelen.
Pølsene fra området — longaniza, chorizo, morcilla — er et eget kapittel, og cecina og marinerte kjøttvarer fullfører spiskammeret. Alt følger den samme logikken: å holde kjøtt på et kaldt og isolert sted gjennom snømånedene.
Albarracín levde av buskap i århundrer, og av ull. Det var denne økonomien med sesongflytting som forklarer at en slik landsby kunne få katedral, bymurer og palasser: det fantes penger, og de kom fra flokkene.
Det eneste flate stedet i landsbyen og der barene og restaurantene ligger. Den naturlige basen for dagen, og stedet å være i solnedgangen.
Last ned appen og opplev Albarracin offline, når du vil. Gå turen Røde Albarracín: landsbyen på klippen med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Migas er fjellretten fremfor noen: smuldret, gammelt brød som stekes svært langsomt med hvitløk, olje og torreznos, sprøstekt flesk, noen ganger med druer eller chorizo. Den oppsto som gjetermat, laget av det som var til overs, og er fortsatt akkurat det.
Gachas er den andre overlevelsesoppskriften som er blitt en rett: mel, vann eller kraft, olje, hvitløk og det man hadde. Over hele det indre fjell-Spania finnes en variant, og den aragonske er blant de smakfulleste.
Deretter sopp i sesongen — disse fjellene er et førsteklasses soppområde —, ørret fra Guadalaviar og viltgryter. Alt sammen kortreist av ren historisk nødvendighet.
Til dessert suspiro de amante, en typisk søtsak fra området, og bakverk med mandel. Og vinen kommer fra de aragonske opprinnelsesbetegnelsene: Cariñena, Somontano eller Calatayud, med garnacha som den typiske druen.
Restaurantene ligger samlet rundt Plaza Mayor og i gatene like ved. I en landsby av denne størrelsen er utvalget begrenset, så i høysesongen og i helgene lønner det seg å bestille bord.
Landsbyen går du gjennom på en lang halv dag, så det naturlige er å spise midt på ruten, etter turen opp til Torre del Andador og før du går ned til borgen og kirkene.
Plaza Mayor er det eneste flate stedet i landsbyen — alt annet er bakker — og der er serveringsstedene samlet. Det er også det beste stedet for en lang prat etter maten, med den rødlige steinen rundt deg.
Husk høyden og klimaet: på 1170 meter er vintrene virkelig kalde, og mange steder har kortere åpningstider utenom sesongen. Sjekk på forhånd hvis du reiser på en ukedag om vinteren.
Og hvis du blir til solnedgangen, som er det som lønner seg, så spis middag her: med fasadene tent av det lave sollyset er plassen en av de beste spisestuene under åpen himmel i Aragón.
Gå opp før du spiser: tjue minutter i motbakke og landsbyens beste utsiktspunkt. Etterpå går hele ruten i nedoverbakke.
Besøket etter maten: festningen til Banu Razín, med et andalusisk kvarter og et bad med hypokaust. Førtifem minutter.
Jamón de Teruel, stekt ternasco de Aragón og gjeter-migas. Alle tre følger den samme logikken: fjell med husdyrhold 1170 meter over havet, med harde vintrer og et spiskammer bygd på kjøtt og konservering. I sesongen dessuten sopp og ørret fra elva.
Den var den første opprinnelsesbetegnelsen for skinke som ble anerkjent i Spania, i 1984. Særpreget kommer fra modningen: tørrsaltet, i høyden og i naturlig kulde, noe som gir et mildere og ganske mye mindre salt produkt enn andre spekeskinker. Du kjenner den igjen på den åttetakkede stjernen som er brent inn i svoren.
Ungt lam av stedegne aragonske raser, med beskyttet geografisk betegnelse. I disse fjellene stekes det i ovn eller over glør med knapt noe mer enn salt og hvitløk: i et område med husdyrhold og sesongflytting er en slik enkelhet ikke gastronomisk minimalisme, men tradisjon.
Smuldret, gammelt brød som stekes svært langsomt med hvitløk, olje og torreznos, sprøstekt flesk, noen ganger med druer eller chorizo. Den oppsto som gjetermat, laget av det som var til overs, og er fjellretten fremfor noen i hele det indre Spania. Den aragonske varianten er blant de mest mettende.
Restaurantene ligger samlet rundt Plaza Mayor og i gatene like ved, som dessuten er det eneste flate stedet i landsbyen. På et sted med under tusen innbyggere er utvalget begrenset, så i høysesongen og i helgene lønner det seg å bestille bord i god tid.
Det kan det være. 1170 meter over havet er vintrene virkelig kalde, og mange steder har kortere åpningstider eller holder stengt enkelte ukedager utenom sesongen. Hvis du reiser på en ukedag om vinteren, lønner det seg å sjekke på forhånd hva som er åpent.
Vin fra de aragonske opprinnelsesbetegnelsene: Cariñena, Somontano eller Calatayud, med garnacha som regionens typiske drue. Det er fyldige viner som passer godt til fjellenes kjøttretter og skjeretter, og de har fortsatt et utmerket forhold mellom pris og kvalitet.
Last ned Viavoy og gå gjennom Albarracin offline, når du vil.
