Dette renessansegårdsrommet fra 1500-tallet var i Paris i over femti år, etter at en fransk antikvitetshandler kjøpte det stein for stein og tok det med seg. Det kom tilbake til Zaragoza på slutten av femtitallet og har siden 1980 stått gjenoppbygd inne i en bankbygning i sentrum. Det er en av de mest eventyrlige kulturminnehistoriene i Spania, og den endte godt.
Et gårdsrom som ble solgt og forsvant
Gårdsrommet hørte til huset til en kjøpmann i Zaragoza som var blitt rik på handel, Gabriel Zaporta, og ble bygd på midten av 1500-tallet. Det er et eksepsjonelt eksempel på aragonsk renessanse, med buerekker i to etasjer, utskårne søyler og en skulpturdekor av uvanlig tetthet.
På 1800-tallet forfalt bygningen, og i 1903 kjøpte en fransk antikvitetshandler gårdsrommet, demonterte det del for del og tok det med til Paris, der han satte det opp igjen. Slike operasjoner var den gang helt lovlige og ganske vanlige: kulturarv ble solgt som byggemateriale.
I 1957 kjøpte en finansinstitusjon i Zaragoza det og organiserte tilbakeføringen. Delene kom tilbake og ble satt opp igjen inne i en bygning i El Coso, der interiøret ble tilpasset for å huse dem. Det åpnet for publikum på åttitallet etter en lang restaurering.
Kjærlighetsscener skåret i søylene
Det du skal se på, er søylene i det nedre galleriet, der skaftene er skåret med relieffer som forteller mytologiske og allegoriske scener, mange av dem knyttet til kjærlighet, ekteskap og ekteskapelig troskap.
Det er ikke et dekorativt innfall: gårdsrommet ble bygd i forbindelse med byggherrens ekteskap, og billedprogrammet fungerer som en fullstendig fortelling om samlivet, med figurer av Herkules, kurtisescener og personifiserte dyder. Å lese hele krever tid og tålmodighet.
Det øvre galleriet har medaljonger med byster i svikkelfeltene og en kam som avslutter helheten. Navnet Patio de la Infanta kom mye senere, fra en senere eier i slekt med kongehuset, og har ingen forbindelse med det opprinnelige programmet.
Ikke gå glipp av
Det var i Paris i over femti år
En antikvitetshandler kjøpte og demonterte det i 1903. Det kom tilbake takket være en institusjon i Zaragoza og ble satt opp inne i en bygning.
Søyler som forteller
Skaftene i det nedre galleriet forteller mytologiske scener om kjærlighet og ekteskap: et helt program, ikke pynt.
En kjøpmann bestilte det
Gabriel Zaporta, rik på handel, i forbindelse med ekteskapet sitt. Det var ikke adel, men nye penger.
Gratis inngang, og gjemt
Det har ingen egen fasade og er ikke skiltet fra gaten. Du går inn gjennom vestibylen i en bygning ved El Coso.
Slik passer det inn i besøket ditt i Zaragoza
Det ligger ved El Coso, gaten som går rundt gamlebyen langs linjen til den romerske bymuren, fem minutter fra Plaza del Pilar og svært nær Sástago-palasset, et annet renessansepalass med utstillinger og gratis inngang.
Du kommer inn fra vestibylen i bygningen, og inngangen er gratis, men åpningstidene følger institusjonens og er derfor korte, med stengt midt på dagen og begrenset tilgang i helgene. Sjekk dem på forhånd.
Det er et besøk på femten minutter som svært mange ikke kjenner til, delvis fordi det ikke har egen fasade og ikke er skiltet fra gaten. Og ofte er det midlertidige utstillinger satt opp rundt gårdsrommet, som du ser på samme besøk.
Ofte stilte spørsmål
Infantaen som ga navnet, har hun noe med Goya å gjøre?
Ja, og det er en vakker forbindelse. Det paret levde langt fra hoffet, for infanten hadde giftet seg av kjærlighet og ikke av fornuft, og det kostet ham privilegiene hans. Og den familien ble portrettert av intet mindre enn Goya, geniet født i Fuendetodos, her i nærheten, i et berømt gruppemaleri og i flere portretter av henne alene. Så kvinnen som har gitt navn til denne gårdsplassen, ser fortsatt på oss fra lerretene til tidenes beste aragonske maler.
Og hvorfor så mange kjærlighetsscener skåret ut i søylene?
Fordi det, ifølge det som fortelles, ikke bare var en oppvisning i rikdom. Gabriel Zaporta lot den bygge for å feire bryllupet sitt: derfor handler utskjæringene så mye om kjærlighet og par. Det var hans måte å udødeliggjøre hustruen og foreningen deres på for hele byens øyne, så de skulle vare når de selv ikke lenger var her. Og det lyktes virkelig: århundrer senere sitter vi her fortsatt og snakker om kjærligheten hans.
