En lav paviljong med rene volumer, flatt tak og horisontale vinduer, plassert midt i Parque Grande. Den ser ikke ut som noe særlig før du får vite årstallet: 1928. Det er den første funksjonalistiske bygningen reist i Spania, oppført mens man her fortsatt bygde i historiserende og regional stil, og arkitekten var rundt tretti år gammel.
Før noen andre i Spania
Den ble tegnet av Fernando García Mercadal, en arkitekt fra Zaragoza som var utdannet i Europa og hadde arbeidet med datidens ledende skikkelser i den moderne bevegelsen. Han kom tilbake med et formspråk som ingen hadde bygd i Spania: rene volumer, totalt fravær av ornamentikk og fri planløsning.
Oppdraget var en minnepaviljong til hundreårsdagen for Goyas død, og García Mercadal løste det med en bygning i én etasje med flatt tak, store glatte flater, liggende vinduer og en direkte forbindelse mellom interiør og hage, med pergolaer og overgangsrom.
I 1928, mens Europa diskuterte den moderne bevegelsen, bygde man i Spania nesten bare i historiserende stiler. Denne paviljongen innførte funksjonalismen her før noen annen, og derfor står den i alle historiene om spansk arkitektur på 1900-tallet.
Det som skjedde med den senere
Bygningen fikk et omskiftelig liv. Den ble endret og forvansket i gjentatte ombygginger gjennom flere tiår, så mye at den mistet en god del av de opprinnelige trekkene, og først ganske mye senere ble det satt i gang en restaurering som forsøkte å hente fram García Mercadals prosjekt.
Den forsømmelsen er ganske vanlig for moderne arkitektur: en bygning fra 1400-tallet blir vernet uten diskusjon, men en fra 1928, uten ornamentikk og med et beskjedent utseende, tar mye lengre tid å bli anerkjent som kulturarv. Her skjedde nettopp det.
I dag huser den kulturelle og kommunale funksjoner, og interessen er først og fremst for den som er opptatt av arkitektur. For den vanlige besøkende er det et stopp på fem minutter under en tur i parken, og det fungerer best hvis du vet hva du ser på.
Ikke gå glipp av
Spanias første funksjonalistiske bygning
1928, da man her bygde i historiserende og regional stil. Arkitekten var rundt tretti år gammel.
Laget av en aragoner utdannet ute
Fernando García Mercadal kom tilbake fra Europa med et formspråk som ingen hadde bygd i Spania.
Den ble forvansket i flere tiår
Gjentatte ombygginger fikk den til å miste opprinnelige trekk. Moderne arkitektur tar lang tid å bli anerkjent som kulturarv.
Den har ingen verk av Goya
Den bærer navnet hans på grunn av hundreårsdagen for hans død, men maleriene hans er i El Pilar, i Museo de Zaragoza og i museet i gamlebyen.
Slik passer det inn i besøket ditt i Zaragoza
Den ligger inne i Parque Grande José Antonio Labordeta, i den sørlige utkanten av byen, tjue minutters gange fra sentrum eller noen minutter med trikk. Den er ikke et mål i seg selv, men et punkt på turen gjennom parken.
Den passer godt inn i en ettermiddag som går ned fra sentrum langs Paseo de la Independencia, forbi Paraninfo og basilikaen Santa Engracia, og ender i parken og den botaniske hagen.
Er Goya grunnen til reisen, er det greit å vite at verkene hans finnes andre steder i byen: kuplene i basilikaen El Pilar, salen i Museo de Zaragoza og museet viet ham i gamlebyen. Denne paviljongen bærer navnet hans, men har ingen verk av ham.
Ofte stilte spørsmål
Hvem var denne García Mercadal?
En mann fra Zaragoza med blikket rettet fullt og helt mot framtiden. Han vant et stipend for å studere i Roma, og i stedet for å holde seg til det gamle begynte han å reise rundt i Europa og omgikk de store i moderne arkitektur som likemenn, folk som Le Corbusier. Han kom tilbake med disse nye ideene under armen og var blant dem som grunnla gruppen som brakte avantgarden til Spania. Derfor var denne lille bygningen en bombe: den var signert av en som hadde fått moderniteten inn med morsmelken, der den oppsto.
Er det sant at Goya mangler hodet?
Det er en grøssende og helt sann historie. Goya døde i 1828 i Bordeaux, der han levde i eksil, og der ble han begravet. Da Spania år senere ville hente levningene hans hjem for å begrave ham i Madrid, åpnet man graven og … hodeskallen var ikke der. Den var forsvunnet, og den har aldri blitt funnet. Det går tusen legender om hvem som tok den, men sannheten er at geniet fra Fuendetodos i dag hviler uten hodet sitt. En slutt verdig et av hans Caprichos.
