En parkplass i byutvidelsen, omgitt av bygninger i regional stil, med et monument i midten som minnes de to beleiringene Zaragoza gjennomlevde i 1808 og 1809. Det ble reist til hundreårsjubileet, i 1908, og hele plassen ble anlagt den gang i forbindelse med en internasjonal utstilling som forandret denne delen av byen.
En plass født av en utstilling
I 1908 arrangerte Zaragoza Exposición Hispano-Francesa, den spansk-franske utstillingen, for å markere hundreårsjubileet for los Sitios, og den begivenheten skapte et helt byområde: denne delen av byutvidelsen ble bygd ut, paviljonger ble reist, og plassen ble anlagt med hagene sine.
Flere av de bygningene står fortsatt og huser i dag institusjoner: Museo de Zaragoza, med sin arkeologiske samling og en sal viet Goya, og Escuela de Artes, begge i historiserende stil med nikk til den aragonske renessansen.
At minnet om et militært nederlag ga opphav til en internasjonal utstilling og et nytt strøk, sier noe om hvordan identiteter bygges: los Sitios ble den grunnleggende episoden for den lokale stoltheten, og derfra et byplanargument.
Agustina, og det som ligger bak myten
Det sentrale monumentet, laget av Agustín Querol, fremstiller motstanden allegorisk med figurer i bronse og marmor, og den uunngåelige referansen er Agustina de Aragón, den mest minneverdige skikkelsen fra los Sitios.
Agustina Zaragoza Domenech fantes virkelig, og episoden hennes er dokumentert: under den første beleiringen, ved batteriet i Portillo, da artilleristene var drept eller hadde trukket seg tilbake, tok hun lunten og avfyrte en kanon mot de franske troppene. Den handlingen stanset angrepet for en stund og ble et symbol.
Det som kom etterpå, er en senere konstruksjon. Krigspropagandaen, den romantiske litteraturen, kobberstikkene og senere filmen gjorde en virkelig kvinne til et nasjonalt ikon ganske langt fra biografien hennes; hun forble soldat resten av krigen og døde mange år senere i Ceuta.
Goya, som var aragoner, kom til Zaragoza i oktober 1808, mellom de to beleiringene, for å se ruinene på oppdrag fra general Palafox, og grafikkserien «Los desastres de la guerra» henger direkte sammen med det han så her og på andre skueplasser i den krigen.
Ikke gå glipp av
Plassen ble til i 1908
Den ble anlagt til Exposición Hispano-Francesa ved hundreårsjubileet for los Sitios, og flere paviljonger står fortsatt.
Agustina fantes
Hun avfyrte en kanon ved batteriet i Portillo da artilleristene hadde falt. Det senere ikonet ligger ganske langt fra biografien hennes.
Museo de Zaragoza er gratis
På selve plassen, med en romersk arkeologisk samling og en Goya-sal med originale verk.
Goya kom for å se ruinene
På oppdrag fra general Palafox. «Los desastres de la guerra» henger direkte sammen med det han så.
Slik passer det inn i besøket ditt i Zaragoza
Den ligger i byutvidelsen, ti minutters gange fra gamlebyen og fem fra basilikaen Santa Engracia. Det er den mest ordnede og trebevokste delen av byen, med svært lite turisttrafikk.
Museo de Zaragoza, på selve plassen, er gratis og verdt et besøk av to grunner: den romerske arkeologiske samlingen, som utfyller de fire museene om Caesaraugusta, og Goya-salen med originale verk.
Sammen med Puerta del Carmen, i motsatt ende, utgjør den paret av steder som forteller om los Sitios: der det fysiske arret, her minnesmerket. Det gir mening å se begge samme dag.
Ofte stilte spørsmål
Hvem var egentlig Agustina de Aragón?
Vel, hun het verken det eller var herfra: hun var født i Catalonia, og «de Aragón» fikk hun av legenden. Porten der hun ble berømt, var forresten Portillo-porten. Og det nesten ingen forteller, er det som skjedde etterpå: hun overlevde alt, ble tatt til fange, klarte å rømme … og døde gammel, i 1857. Hun ble begravet her, i Zaragoza, byen som hadde gjort henne til en myte.
Og opplevde Goya beleiringene?
Han led ikke under dem innenfor murene, men de kom ham svært nær. Høsten 1808 kalte general Palafox, som forsvarte byen, Goya til Zaragoza for at han skulle se med egne øyne hva som var igjen. Den reisen, sier forskerne, satte seg i ham og kom fram år senere i Krigens redsler, de fryktelige grafiske bladene. Så Goyas tråd og beleiringenes tråd krysser hverandre virkelig her.
