En fasade av gyllen stein, nøktern og elegant, med klassisk portal og en klostergang skjult inni. Det er den historiske bygningen til universitetet i Oviedo, reist mellom 1574 og 1608. Og historien har en vri nesten ingen venter: det ble grunnlagt av en generalinkvisitor.
Et universitet betalt av inkvisisjonen
Det ble grunnlagt av don Fernando de Valdés Salas, erkebiskop av Sevilla og rikets generalinkvisitor, den samme som strammet inn inkvisisjonens domstoler og utarbeidet indeksen over forbudte bøker i 1559.
I testamentet sitt satte han av penger til å opprette et lærested i hjemtraktene sine. Han døde i 1568, arvestridighetene trakk ut i det uendelige, og forelesningssalene åpnet ikke før 21. september 1608, førti år senere.
At en mann som var fryktet for å forfølge bøker, grunnla et hus viet nettopp til bøker, er et av historiens herlige paradokser, og i Oviedo fortelles det med en god dose ironi.
Bygningen vitner dessuten om en ambisjon: Oviedo, en liten provinsby, ville møte Salamanca som likemann. I århundrer var det det intellektuelle hjertet i hele det nordvestlige Spania.
Brannen i 1934 og forelesninger for arbeidere
I oktober 1934, under revolusjonen i Asturias, ble universitetet oppslukt av flammer, og nesten hele det historiske biblioteket gikk tapt, med tusenvis av gamle bind som aldri ble funnet igjen. Det du ser i dag, er en omhyggelig gjenoppbygging gjort senere, stein for stein.
Den revolusjonen ødela også Cámara Santa i katedralen, Teatro Campoamor og rådhuset. Oviedo er i stor grad en gjenoppbygd by.
Det finnes en annen, mindre kjent og lysere episode: i 1898 satte en gruppe professorer her i gang Extensión Universitaria, folkeuniversitetet, og tok undervisningen ut av klostergangen og til fabrikker, gruvedaler og arbeidersentre, med gratis foredrag.
Det var det første tiltaket av sitt slag i Spania, og det springer ut av krausismens ånd og Institución Libre de Enseñanza. En av de professorene var Leopoldo Alas, «Clarín», forfatteren av La Regenta.
Ikke gå glipp av
Grunnlagt av en generalinkvisitor
Fernando de Valdés Salas, som testamenterte pengene. Han døde i 1568.
Det åpnet førti år senere
21. september 1608, etter at arvestridighetene hadde trukket ut i det uendelige.
Det brant i 1934
Under revolusjonen i Asturias gikk nesten hele det historiske biblioteket tapt.
Forelesninger for arbeidere fra 1898
Extensión Universitaria tok gratis foredrag til fabrikker og gruvedaler. Den første i Spania.
Slik passer det inn i besøket ditt i Oviedo
Det ligger i calle San Francisco, ved Campo de San Francisco og få minutter fra katedralen.
Stoppet tar tjue minutter. I dag huser bygningen sentralbiblioteket; klostergangen er som regel tilgjengelig i semestertiden, men det er lurt å sjekke.
Det er det naturlige startpunktet for ruten gjennom Claríns Vetusta, som fortsetter mot San Julián de los Prados og Foncalada.
Ofte stilte spørsmål
Visste du at denne bygningen brant på nittenhundretallet?
I oktober 1934, under revolusjonen i Asturias, sto universitetet i flammer, og nesten hele det historiske biblioteket gikk tapt, med tusenvis av gamle bind som aldri ble funnet igjen. Det du ser i dag, er en omhyggelig gjenoppbygging gjort etterpå, stein for stein, på det som fortsatt sto.
Og hva er historien om undervisningen for arbeidere?
I 1898 satte en gruppe professorer ved dette universitetet i gang den såkalte Extensión Universitaria: de tok undervisningen ut av klostergangen og brakte den til fabrikker, gruvedaler og arbeidersentre, med gratis forelesninger for folk som aldri ville ha satt sin fot i et auditorium. Det var det første forsøket av dette slaget i Spania, og det ga Oviedo et rykte som et åpent universitet som varte i flere tiår.
Visste du at Oviedo har et annet navn i litteraturen?
Den heter Vetusta, og navnet ble gitt av Clarín, Leopoldo Alas, professor i jus ved nettopp dette universitetet. I romanen sin La Regenta, fra 1884, skildret han byen under falskt navn og med skarpe sannheter: prestene, de unge herrene, sladderen. Det gamle Vetusta er dette Oviedo du går i.
Og kan man se Regenta noe sted?
Selvfølgelig: hun har sin egen statue. Ana Ozores, hovedpersonen, venter på deg i bronse foran katedralen, med mantilla og et fjernt blikk, et verk av Mauro Álvarez satt opp i 1997. Det er en av byens mest elskede skulpturer, og nå er kjolen allerede slitt av all berøringen.
