Can Vivot
Palmas mest spektakulære: rød marmor fra Binissalem, jernlykter og en keisertrapp med doble løp. Urørt siden ombyggingen i 1683-1711, med møbler, malerier og bibliotek, fordi familien fortsatt er knyttet til huset.

En egen arkitektonisk sjanger som ikke synes fra gaten. Hvilke du kan se, hvordan du leser dem, og hvorfor portene er så overdrevent store.
🎧 På ruten Gamlebyen: gårdsrom, Sant Francesc og Santa EulàliaPalma har bevart over hundre registrerte herskapsgårdsrom, og nesten ingen av dem synes fra gaten. De ligger bak treporter som noen ganger står åpne og noen ganger ikke, i en gamleby der fasadene er bevisst nøkterne. Hele den mallorcinske adelens prakt ble holdt innendørs, og å lære seg å kikke inn forandrer spaserturen.
Det er verken en felles bakgård eller en klostergang: det er representasjonsrommet i et adelshus, plassert mellom inngangshallen og de private rommene. Det består av en enorm portal, et åpent rom i midten, et galleri med buer og en trapp som stiger i en teatralsk gest mot hovedetasjen.
Portalene er overdimensjonerte av en rent praktisk grunn: de måtte kunne svelge en hel karet. Vognen kjørte fra gaten og inn i gårdsrommet, herskapet steg av under tak uten å tråkke i gjørma, og hestene fortsatte til stallene innerst. Den buen er ikke bare forfengelighet, den er garasjeporten.
Og trappen er nøkkelelementet. Den var tenkt slik at det å gå opp foran en gjest skulle bli et lite skuespill, med lyset som falt ovenfra og personen som dukket opp og forsvant på trappeløpene. Det mallorcinske herskapshuset er i stor grad en maskin for å ta imot gjester.
Palmas mest spektakulære: rød marmor fra Binissalem, jernlykter og en keisertrapp med doble løp. Urørt siden ombyggingen i 1683-1711, med møbler, malerier og bibliotek, fordi familien fortsatt er knyttet til huset.
Det som er lettest å lese: det gotiske tvillingvinduet i fasaden, de joniske renessansesøylene i gårdsrommet og balustraden av hogd stein, den mest elegante i gamlebyen. Tre århundrer med arkitektur på tre meters avstand.
Last ned appen og opplev Palma offline, når du vil. Gå turen Gamlebyen: gårdsrom, Sant Francesc og Santa Eulàlia med en lokal guide i øret.
Les mer om Viavoy →Et mallorcinsk gårdsrom ble nesten aldri laget på én gang. Det ble finpusset gjennom generasjoner: hver arving la til sitt innfall og skrøt litt mer enn faren. Derfor lever gotiske, renessanse- og barokkelementer side om side i det samme rommet uten noen synlig konflikt.
Nøklene til å datere på øyemål: spissbuen og tvillingvinduet er gotiske, fra 1300- eller 1400-tallet; de slanke, glatte søylene med jonisk kapitél er renessanse, fra 1500-tallet; søylene av rød marmor, de bukete balustrene og trappen med doble løp er barokk, fra 1600- eller 1700-tallet.
Den røde marmoren kommer for øvrig ikke fra Italia: det er den rødlige kalksteinen fra steinbruddene i innlandet på Mallorca, særlig fra Binissalem, som steinhoggerne polerte til den ble blank. Når du først lærer å kjenne den igjen, ser du den i halve Palma.
Og legg merke til høyden på galleriet og størrelsen på gårdsrommet i forhold til huset: jo større andel som er viet representasjon, jo mer penger var det. Det er en ganske pålitelig målestokk.
Det eneste du kan besøke hvilken som helst dag i året, fordi det er kommunalt og gratis. Rokokko fra 1763, reist av en markisfamilie som ble rik på å eksportere olivenolje. Går du bare inn i ett, la det være dette.
Over hundre registrerte i gamlebyen, selv om det nøyaktige tallet avhenger av kriteriet. De fleste ligger bak lukkede porter i hus som fortsatt er private boliger, stiftelser eller institusjoner, og de ses bare når porten står åpen.
Casal Solleric, på Born, er kommunalt, gratis og åpent hver dag; Can Bordils, der byarkivet holder til, er åpent i kontortiden. Resten ser du fra porten, og for å komme inn må du gå på dagene med åpent hus i regi av rådhuset eller på avtalte guidede turer.
Fordi de måtte kunne svelge en hel karet. Vognen kjørte fra gaten og inn i gårdsrommet, herskapet steg av under tak uten å tråkke i gjørma, og hestene fortsatte til stallene innerst. Den overdimensjonerte buen er ikke bare prakt: den er bokstavelig talt garasjeporten.
Spissbuen og tvillingvinduet er gotiske, fra 1300- eller 1400-tallet. De slanke, glatte søylene med jonisk kapitél er renessanse, fra 1500-tallet. Søylene av rød marmor, de bukete balustrene og keisertrappen med doble løp er barokk, fra 1600- eller 1700-tallet. I ett og samme gårdsrom lever ofte alle tre side om side.
Fra øya selv: det er den rødlige kalksteinen fra steinbruddene i innlandet på Mallorca, særlig fra området rundt Binissalem, som steinhoggerne polerte til den ble blank som marmor. Det er ikke importert italiensk marmor, selv om den ser slik ut, og når du først lærer å kjenne den igjen, ser du den i halve Palma.
Ja, det er byens skikk, og ingen vil si noe. Å kikke inn i inngangshallen og ta et bilde er helt akseptert. Det man ikke gjør, er å gå helt inn i gårdsrommet eller opp trappen: det er hus der folk bor, og skikken fungerer nettopp fordi alle respekterer den grensen.
Ruten du ikke må gå glipp av, er gatene Morei og Can Savellà, et steinkast fra Plaza de Cort. På ti minutter går du forbi Can Oleza, Can Bordils, Can Marquès og Can Vivot, fire av de beste. De ses fra porten når den står åpen, og det gjør den som regel i kontortiden.
Det eneste som alltid er tilgjengelig og gratis, er Casal Solleric, på Born, som er kommunalt og fungerer som utstillingslokale. Can Bordils, som huser byarkivet, er også åpent i kontortiden.
For å komme virkelig inn i de private er det to veier: dagene med åpent hus som rådhuset arrangerer med jevne mellomrom, og avtalte guidede turer, som får tilgang til gårdsrom som ikke åpner for enkeltbesøkende. Interesserer temaet deg, er det verdt å tilpasse reisen til en av dem.
En høflighetsregel: det er hus der folk bor. Å kikke inn i inngangshallen og ta et bilde er normalt og akseptert; å gå helt inn i gårdsrommet eller opp trappen er det ikke. Skikken fungerer fordi alle respekterer den grensen.
Last ned Viavoy og gå gjennom Palma offline, når du vil.

Les videre



