Nittisju meter murstein som i mer enn åtte hundre år har vært det første du ser av Sevilla, fra hvilken som helst retning. Giralda ble til rundt 1184 som minaret for den store almohadiske moskeen, og i dag er den klokketårn for verdens største gotiske katedral: et muslimsk tårn toppet av en renessansedel og kronet av en værhane i bronse. Du kan gå opp, og ikke i trapper. Det er detaljen som gjør den til noe annet enn alle andre tårn i Europa.
Trettifem ramper og ikke ett trappetrinn
Da almohadene reiste den, måtte muezzinen kunne gå opp i minareten fem ganger om dagen. I stedet for en vindeltrapp tegnet byggmestrene trettifem brede ramper med svært slak stigning, som snor seg rundt en massiv kjerne av murstein. Versjonen alle gjentar, er at de var laget for å ri opp, og selv om det aldri er dokumentert at det skjedde, er bredden og hellingen godt nok til det.
For dagens besøkende betyr det noe helt konkret: å gå opp i Giralda er overkommelig. Det er ingen trinn bortsett fra noen få helt til slutt, ingen trange passasjer der du må krysse dem som går ned, og du kan stoppe ved hvilket som helst av vinduene underveis uten å sperre veien. Det er den mest komfortable oppstigningen av alle de store klokketårnene i Europa.
Legg merke til mursteinen mens du går opp. Sebka-feltene — det nettet av sammenflettede ruter som dekker utsiden — og ajimeces, tvillingvinduene med en liten søyle i midten, er ren almohadisk stil. Det er det samme dekorative språket som du ser i Kutubiyya i Marrakech, bygd av de samme arkitektene i de samme årene.
Hva du skal se på der oppe, og hva du skal se på nede
Fra klokkeetasjen er den beste utsikten ikke den over takene generelt, men den som faller loddrett ned på katedralen: herfra forstår du med ett kirkens størrelse, strebebuene, hvelvene og Patio de los Naranjos forvandlet til et grønt rutenett. Det er et perspektiv du ikke får fra noe annet sted i byen.
Mot sør ser du Alcázar og hagene, mot vest Guadalquivirs bue med Torre del Oro og Triana, og mot nord labyrinten av takterrasser i gamlebyen med Las Setas som stikker opp. En klar dag kan du skimte Sierra de Aracena i horisonten.
Nede, ved foten av tårnet, er det en detalj nesten ingen leter etter: på hjørnet mot Patio de los Naranjos er romerske og vestgotiske kvadersteiner gjenbrukt i sokkelen bevart. Almohadene la grunnmuren til minareten med steinene fra det tidligere Hispalis, så det arabiske tårnet hviler bokstavelig talt på den romerske byen.
Ikke gå glipp av
De trettifem rampene
Ikke ett eneste trinn helt til toppen: den mest komfortable oppstigningen blant Europas store klokketårn.
Giraldillo
Fire meter og mer enn ett tonn bronse som har snudd seg i den svakeste bris siden 1568.
Sebka-feltene
Det almohadiske rutenettet, det samme som på Kutubiyya i Marrakech, laget av den samme skolen.
Utsikten over katedralen
Fra klokkeetasjen ser du kirken rett ovenfra: den eneste måten å forstå den virkelige størrelsen på.
Slik passer den inn i besøket ditt i Sevilla
Oppstigningen er inkludert i billetten til katedralen, så den besøkes ikke separat: du går inn fra innsiden av kirken, som regel etter å ha gått gjennom skipene. Regn med rundt tjue minutter til å gå opp, se og gå ned, pluss tiden det tar å komme dit fra døra.
Det beste tidspunktet er tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen. Midt på dagen fylles klokkeetasjen opp, og det blir kø ved vinduene. Kan du velge dag, unngå søndag formiddag: åpningstidene kortes ned på grunn av gudstjenestene.
For å se den utenfra er Plaza Virgen de los Reyes den klassiske utsikten, men den vakreste har du fra Plaza del Triunfo i solnedgangen, når mursteinen blir oransje, og fra Calle Betis på den andre siden av elva, med tårnet som stikker opp over takene i El Arenal.
Ofte stilte spørsmål
Hva er den figuren som dreier seg der oppe?
Det er en kvinne i bronse som forestiller den triumferende tro. Hun ble støpt av Bartolomé Morel i 1568; hun er rundt fire meter høy og veier over et tonn, og likevel beveger hun seg i den svakeste bris. I den ene hånden holder hun en palmegren og i den andre et labarum som fungerer som vinge mot vinden. At noe så tungt fungerer som en enkel værhane, på størrelse med en bygning, slutter aldri å forbløffe meg.
Var ikke hele tårnet arabernes verk?
Ikke helt, og det merkes hvis du legger merke til skiftet i overflaten. Se hvor mursteinen med rombemønster går over i stein: der slutter minareten og den kristne hånden begynner. Klokkeetasjen som kroner tårnet, ble reist av Hernán Ruiz i 1568, som satte en renessanseetasje oppå det muslimske verket. Den opprinnelige minareten endte i fire kuler av forgylt bronse tredd på en stang, som et jordskjelv kastet i bakken i 1356. Nesten fire århundrer skiller foten fra toppen.
Har det noen tvillingtårn i verden?
Ja, og de er tre søstre. Almohadene reiste tre store minareter nesten samtidig og med samme preg: Giralda her, Kutubiya i Marrakech og Hassan-tårnet i Rabat, de to siste i Marokko. Hvis du en dag reiser dit og ser Kutubiya, vil du straks kjenne igjen den mursteinen og de rombefeltene; det er som å støte på en fjern kusine av tårnet vårt. De delte imperium og delte samme byggeskole.
