Tre former av vridd stål forankret i klippen ytterst i bukten, der byen slutter og det åpne Kantabriahavet begynner. Skulpturen er av Eduardo Chillida, og den trappede plassen av rosa stein rundt den er tegnet av arkitekten Luis Peña Ganchegui. Den ble innviet i 1977, og siden har det ikke funnets et postkort fra San Sebastián som ikke er innom her.
Det er ikke én skulptur: det er tre, og de står ikke der for at du skal se på dem
Den vanligste feilen er å lete etter ett verk og finne det. Det er tre kammer av stål fordelt over klippene, hver med sin form og sin plassering, og du må bevege deg over plattformen for å se dem alle. Ingen av dem står på et bekvemt utsiktspunkt.
Chillida var tydelig på hensikten: han satte dem der for at de skulle kjemme vinden som kommer inn fra Kantabriahavet, ikke for at den besøkende skulle betrakte dem fra en benk. Verket er i dialog med havet, klippen og horisonten, og han sa til og med at det ikke var hans, men en hyllest til vinden.
Legg merke til hvordan jernet, det stiveste materialet som finnes i skulptur, her bøyer seg som stoff i et vindkast. Hver kam veier rundt ti tonn og ble smidd ved Patricio Echeverrías støperi i Legazpi, midt i Baskerlands gamle jernverksland, før det ble forankret direkte i det faste fjellet.
Plassen, som også er verket
Peña Ganchegui løste underlaget med en trappet plattform av rosa stein som ser ut til å vokse ut av klippen, og som går ned mot vannet i uregelmessige trinn. Det er ikke et dekke: det er den delen av anlegget som lar deg komme nær havet uten rekkverk og kjenne skalaen på stedet.
I plattformen er det noen runde hull åpnet i steinen, og der ligger detaljen som nesten ingen legger merke til. Når havet kommer inn med kraft, presses vannet sammen i hulrommene under og skytes opp gjennom hullene i søyler av skum med en dump lyd. Det er et verk som lager lyd og spruter, og det gjør det helt av seg selv.
Derfor er det beste tidspunktet ikke den rolige, solfylte dagen, men dagen med grov sjø. I storm stenges plattformen av sikkerhetshensyn, men med kraftige bølger og vind gjør anlegget akkurat det det ble tenkt for, og det ligner ikke på noen annen offentlig skulptur i Spania.
Ikke gå glipp av
Det er tre verk
Fordelt over klippene og i ulike posisjoner. Du må bevege deg over plattformen for å se alle.
Hullene i steinen
I grov sjø skytes vannet opp gjennom dem i søyler av skum. Verket lager lyd og spruter av seg selv.
Ti tonn hver
Smidd ved Patricio Echeverrías støperi i Legazpi og forankret direkte i det faste fjellet.
En hyllest til vinden
Chillida satte dem ikke der for å bli betraktet, men for at de skulle kjemme luften som kommer inn fra Kantabriahavet.
Slik passer det inn i besøket ditt i San Sebastián
Det ligger ved slutten av strandpromenaden, helt i vest, etter Ondarreta-stranden, rundt tjuefem minutters gange fra sentrum langs bukten. Hele veien er flat og går langs vannet, og den er i seg selv en av de beste spaserturene i byen.
Like ovenfor ligger plassen med kabelbanen opp til Igueldo, så det naturlige er å kombinere de to: kammene først, kabelbanen etterpå, og panoramaet over bukten ovenfra til slutt. På vei ned langs avenyen passerer du Palacio de Miramar.
Tidspunktet er solnedgangen, når solen går ned rett foran deg og stålet tegner seg mot vannet. Det er også da det er flest folk, så vil du ha bildet uten noen andre, gå tidlig eller i dårlig vær.
Ofte stilte spørsmål
Hvem var Eduardo Chillida før han ble billedhugger?
Selv om det overrasker deg: fotballkeeper. Som ung voktet han målet for Real Sociedad, laget vårt, og han var lovende. Men en alvorlig kneskade satte en brå stopper for karrieren. Han dro til Madrid for å studere arkitektur, ga seg halvveis, og endte med å oppdage at det var jern og stein som var hans greie. Så den samme hånden som stoppet baller, endte med å smi et av de mest beundrede verkene i nittenhundretallets kunst. Fra målet til evigheten, intet mindre.
Hvordan klarte de å få dette jernet opp på klippene?
Det var slett ikke lett. Hver av de tre kammene er en kjempeblokk av stål på rundt ti tonn, smidd ved Patricio Echeverrías støperi i Legazpi, et baskisk jernverksdistrikt siden tidenes morgen. Deretter måtte de enorme delene fraktes hit og forankres rett i fjellet, i kamp med havet og tidevannet. Tenk på det neste gang du ser dem så lette, som om vinden kunne flytte dem: hver av dem veier like mye som en lastebil.
Er det sant at det finnes en «Peine del Viento nummer femten»?
Ja, og det er akkurat denne. Chillida hadde i nesten tretti år tygget på den samme ideen, en kam som skulle føre en dialog med vinden, og skapte en hel serie gjennom livet. Den du har foran deg, er den femtende, «Peine del Viento XV», og for ham var det som å slutte en sirkel: å plante kronen på denne letingen på klippene i sin egen by, med utsikt mot havet han vokste opp ved. Det er ikke et enkeltstående innfall; det er slutten på en lang reise.
