Sju meter hvit silhuett med utbredte vinger, plantet på klippefremspringet der sanden slutter og klippene begynner. Den ble laget av Néstor Basterretxea i 1980, i noen svært harde år for denne regionen, og hensikten var uttalt: en rolig gest for dialog og mot vold. På baskisk heter den Bakearen Usoa.
En skulptur laget i et bestemt øyeblikk
Konteksten betyr mer enn for nesten noe annet offentlig verk i byen. 1980 var et av de blodigste årene for terrorismen i Baskerland, og å sette en fredsdue på det mest synlige punktet ved stranden var ikke en dekorativ gest, men et offentlig standpunkt i en tid da det kostet noe å ta det.
Basterretxea løste den med en silhuett forenklet til det ytterste, uten anatomiske detaljer, i stål kledd med polyester og malt hvit. Den formale reduksjonen er tilsiktet: han ville ha et tegn som kunne leses på avstand og fra alle vinkler, nærmere plakatens språk enn skulpturens.
Verket har flyttet flere ganger innenfor byen, nesten som om det hadde vanskelig for å finne sin plass. I dag står det på Punta de Sagüés, i østenden av Zurriola-stranden, på stedet der byen slutter og den åpne kysten begynner.
Basterretxea, som var mye mer enn billedhugger
Han hørte til generasjonen som førte baskisk kunst inn i den internasjonale avantgarden, sammen med Jorge Oteiza og Eduardo Chillida, hvis Peine del Viento står i motsatt ende av byen. At de to mest kjente skulpturene i San Sebastián ser på hverandre fra hver sin side av kysten, var ikke planlagt, men det fungerer.
Basterretxea arbeidet også med maleri, møbeldesign og film. I 1968 var han med på å regissere «Ama Lur», Moder Jord, en dokumentar om Baskerland som ble filmet og hadde premiere midt i Franco-tiden, og som ble finansiert gjennom en folkeinnsamling, noe helt uvanlig på den tiden.
Skulpturene hans leker nesten alltid med forenklede geometriske former og med minnet om baskisk kultur, og denne duen er et av hans mest tilgjengelige verk: den krever ingen kontekst for å bli forstått, og det var nettopp poenget.
Ikke gå glipp av
1980, og det betyr noe
Den ble satt opp i et av de hardeste årene med terrorisme. Det var et offentlig standpunkt, ikke en pynt.
En silhuett redusert til det ytterste
Uten anatomiske detaljer, i stål kledd med polyester. Han ville ha et tegn som kunne leses på avstand, mer plakat enn skulptur.
Den har flyttet flere ganger
Den har stått på ulike steder i byen før den fant sin plass på Punta de Sagüés.
Basterretxea laget film
Han var med på å regissere «Ama Lur» i 1968, en dokumentar om Baskerland finansiert ved folkeinnsamling midt i Franco-tiden.
Slik passer det inn i besøket ditt i San Sebastián
Den står ved enden av promenaden langs Zurriola, i bydelen Gros, femten minutters gange fra Parte Vieja over broen. Den er den naturlige avslutningen på spaserturen langs den stranden, når du kommer fra Kursaal.
Herfra begynner stien opp på fjellet Ulía, langt mindre besøkt enn Urgull og med kyststier som går helt til Pasaia. Hvis planen er å gå, er dette utgangspunktet.
Stedet har fri adgang når som helst, og det fungerer svært godt med grov sjø, når bølgene bryter mot klippene nedenfor. Det er et stopp på ti minutter i en lengre spasertur, ikke et mål i seg selv.
Ofte stilte spørsmål
Hvem var Néstor Basterretxea?
En av de store i baskisk skulptur på 1900-tallet, fra samme gruppe som Jorge Oteiza og Eduardo Chillida, navnene som førte baskisk kunst til verdens avantgarde. Men Basterretxea var mye mer enn billedhugger: han malte, tegnet møbler og laget til og med film. I 1968 var han med på å regissere Ama Lur, Moder Jord, en dokumentar om Baskerland som rørte en hel generasjon. En totalkunstner, engasjert i hjemlandet sitt til siste dag. Derfor er duen hans ikke pynt: den er en erklæring.
Er det byens mest berømte skulptur?
På baskisk heter den Bakearen Usoa, fredsduen, men den er ikke den eneste berømte skulpturen i Donostia. Helt i den andre enden av byen, der Ondarreta-stranden slutter ved foten av Igueldo-fjellet, står Eduardo Chillidas El Peine del Viento: tre stålarmer forankret i klippene som havet slår mot med raseri. Mellom de to, fra ende til ende, er byen liksom omfavnet av kunsten og av Kantabriahavet. Har du tid til overs, gå og se den: det er ren magi.
