Her ligger de katolske monarkene begravet, og ikke tilfeldig: Isabella valgte Granada, den siste byen hun erobret, og ikke Toledo eller Sevilla. Hun døde i 1504, og levningene hennes ventet i Alhambra til denne bygningen sto ferdig, i 1517. Inne finnes et forgylt korgitter som regnes blant de fineste i Europa, to gravmæler i Carrara-marmor og, i museet, dronningens private malerisamling: tavlene hun ba foran.
Beslutningen om å bli begravet her
Valget har en åpenbar politisk ladning. Isabella og Ferdinand kunne ha blitt begravet i hvilken som helst av de store katedralene i rikene sine, og de valgte byen de nettopp hadde inntatt i 1492, islams siste hovedstad på halvøya. Å bli begravet her var å slå fast meningen med en regjeringstid.
Bygningen ble reist mellom 1505 og 1517 i sengotisk isabellinsk stil, med Enrique Egas som leder. Ytterfasaden er dekket av filigran i stein, og på den ser du de sammenflettede initialene F og Y – Fernando og Ysabel –, åket og pilene, og granateplet, frukten som har gitt byen navnet sitt og som ble tatt inn i det kongelige våpenet etter erobringen.
Inne hviler fire personer: de katolske monarkene og, i det andre gravmælet, datteren deres Johanna I av Castilla og ektemannen hennes Filip den vakre. Under marmorgravmælene, i krypten, står de kongelige blykistene, enkle og godt synlige, med initialene inngravert. Kontrasten mellom marmoren oppe og blyet nede er det mest gripende øyeblikket i besøket.
Gitteret, gravmælene og Isabellas samling
Gitteret ble signert av Maestro Bartolomé de Jaén omkring 1520, og det tok ham flere år. Det er ikke et enkelt rekkverk: det er en vegg av forgylt jern flere meter høy, med helgener, scener fra Kristi liv, våpenskjold og en kam på toppen, og det regnes som et av de fineste smijernsarbeidene i Europa.
Gravmælene er i Carrara-marmor: de katolske monarkenes ble hugget av italieneren Domenico Fancelli, og Johannas og Filips av Bartolomé Ordóñez. Legg merke til en berømt detalj: Isabellas hode synker dypere ned i puten enn Ferdinands, og tradisjonen tolker det som en hentydning til at hun veide tyngst. Det er sannsynligvis et skulpturelt tilfelle, men det er det første alle peker på.
Sakristimuseet rommer Isabella den katolskes private malerisamling: flamske tavler av blant andre Van der Weyden, Memling og Bouts, de hun hadde i sitt personlige bønnerom. Å se bildene en dronning ba foran, valgt av henne selv, er den mest intime delen av bygningen. Her finnes også kronen og septeret hennes, og Ferdinands sverd.
Ikke gå glipp av
Maestro Bartolomés gitter
Forgylt jern med helgener og scener, fra omkring 1520. Blant de fineste smijernsarbeidene i Europa.
Blyet under marmoren
I krypten står de enkle kongelige kistene godt synlige, under gravmælene i Carrara-marmor.
Isabellas private samling
Van der Weyden, Memling og Bouts: tavlene fra hennes personlige bønnerom, valgt av henne selv.
Hodet som synker
Isabellas synker dypere ned i puten enn Ferdinands. Alle peker på det.
Slik passer det inn i besøket ditt i Granada
Det ligger vegg i vegg med katedralen, men er en egen og eldre bygning, med egen inngang fra calle Oficios og egen pris. Mange kjøper billett til katedralen i den tro at denne er inkludert, og blir overrasket.
Rekkefølgen jeg anbefaler, er å begynne her og fortsette til katedralen: Det kongelige kapell er mindre, mer intimt og tettere på innhold, og det lønner seg å vinne tid her før hovedstrømmen av besøkende kommer. Regn med førti minutter.
Rundt omkring ligger det historiske sentrum: Alcaicería, Madraza – det gamle nasridiske universitetet, med bønnesalen bevart –, Plaza Bib-Rambla og Corral del Carbón. Alt får plass på én formiddag.
Ofte stilte spørsmål
Stemmer det at dronning Isabellas malerier oppbevares her?
Ja, og for meg er det det mest intime ved alt dette. I museet i sakristiet finner du Isabella den katolskes private malerisamling, tavlene hun selv så på og ba foran i sitt eget kammer. Det er flamske og italienske verk av aller fremste klasse: Van der Weyden, Memling, Botticelli, Perugino … en av de beste samlingene av flamske primitive i Spania. Det er ikke en dronnings gull, det er hennes privatliv: det en enormt mektig kvinne valgte å ha foran øynene hver dag.
Og det forgylte gitteret, hvem var i stand til å lage det?
Det ble signert av en genial kunstner, mester Bartolomé de Jaén, rundt 1520, og det tok ham flere år av livet. Det er ikke et enkelt gitter for å stenge av: det er en grense av forgylt jern, med helgener, scener og våpenskjold utført som om det var gullsmedarbeid. Legg merke til at det skiller to verdener: på denne siden deg, på den andre kongene. Det ble laget slik med vilje, så ingen skulle kunne komme helt nær dem, ikke engang etter døden. Majestet måles også i avstand.
