Den første salen i De nasridiske palassene, og stedet der det du egentlig har kommet for å se, begynner. Mexuar var rådets og rettens sal, der sultanen tok imot klager og arbeidet med ministrene sine. Her lærer du regelen som styrer alt som kommer etterpå: du må lese veggene. Mellom gipsblomstene står det, gjentatt tusenvis av ganger, en setning som forklarer nesten alt om dette dynastiet.
Salen der det ble styrt
«Mexuar» kommer fra arabisk «maswar», stedet der shuraen møttes, rådet som drøftet saker og ga sultanen råd. Navnet betyr bokstavelig talt møtesal. Det var det mest offentlige rommet i palassene: hit kom folk utenfra, rettssaker ble hørt og forvaltningen ble utøvd.
Plasseringen er ikke tilfeldig. De nasridiske palassene er organisert i en rekkefølge som går fra det offentlige til det private: først Mexuar, der hvem som helst kom inn; deretter Comares-fløyen, med Myrtegården og Ambassadørsalen, der gjester ble mottatt og forhandlinger ført; og til slutt Løvepalasset, det private området for familien. Du går fra det politiske til det intime.
Etter erobringen ble salen gjort om til et kristent kapell, og den forvandlingen satte spor: taket ble endret, et kor ble åpnet og det ble lagt til dekor. Mye av det du ser i dag, er resultatet av senere restaureringer som forsøkte å gjenskape det nasridiske preget.
«Bare Gud er seierherre»
Inskripsjonen som går over disse veggene tusenvis av ganger, er «wa la galib illa Allah»: det finnes ingen seierherre unntatt Gud. Det er nasriddynastiets motto, og det dukker opp over hele anlegget, i gips, i fliser og i tre, så ofte at antallet gjentakelser er anslått i tusenvis.
Tradisjonen tilskriver opprinnelsen til Muhammad I, grunnleggeren. Da han kom tilbake til Granada etter et felttog, hyllet folk ham i gatene og kalte ham «seierherren», og han svarte, ille til mote, at bare Gud er det. Sant eller ikke, mottoet har en svært nyttig politisk lesning: hvis den eneste seierherren er Gud, er heller ikke en sultans nederlag helt et nederlag.
Se også på flisepanelet nederst på veggen: geometriske flettemønstre gjentatt i det uendelige, uten figurer. For nasridene var en naken vegg latskap, og tomrommet ble fylt med geometri, stiliserte planteformer og skrift. Tre typer ornamentikk og ikke ett eneste figurativt bilde.
Ikke gå glipp av
«Det finnes ingen seierherre unntatt Gud»
Nasridenes motto, gjentatt tusenvis av ganger over hele anlegget. Med en svært beleilig politisk lesning.
Fra det offentlige til det intime
Palassene er ordnet i en rekkefølge: råd, mottakelse og bolig. Du går gjennom den gradvise overgangen.
Tre ornamenter og ingen figurer
Geometri, stiliserte planteformer og skrift. Ikke ett eneste figurativt bilde i hele dekoren.
Kapellet det en gang var
Etter erobringen ble det et kristent kapell, og det laget kan fortsatt leses i taket.
Slik passer det inn i besøket ditt i Granada
Det er inngangsdøren til De nasridiske palassene og punktet der det reserverte tidsrommet ditt begynner. Herfra er ruten enveis, og du kan ikke gå tilbake: Mexuar, Myrtegården, Ambassadørsalen, Løvegården, De to søstrenes sal og utgangen mot Partal-hagene.
Den enveisruten betyr noe: hopper du over noe, finnes det ingen vei tilbake. Og tempoet betyr også noe, for de besøkende slippes inn i grupper, og opplevelsen endrer seg mye etter hvor fullt det er. De første tidsrommene om morgenen og de siste på ettermiddagen er merkbart roligere.
Etter palassene fortsetter ruten mot Generalife, som ligger på åsen rett overfor og krever en gåtur på rundt femten minutter. Regn med godt over tre timer for hele anlegget, eller fire hvis du skal se ordentlig.
Ofte stilte spørsmål
Hva betyr «Mexuar»?
Det kommer fra arabisk «maswar», stedet der rådet, «shura», kom sammen for å drøfte og gi sultanen råd. Navnet betyr altså bokstavelig talt «møtesal». Og det er ingen tilfeldighet at det er palassets mest offentlige rom: jo lenger inn du kommer, jo mer intimt og hemmelig blir alt, helt til du når familiens private rom.
Hvor kommer det med «bare Gud er seierherre» fra?
Det fortelles at det kom fra selve grunnleggeren av dynastiet, Muhammad den første. Da han kom triumferende tilbake til Granada, hyllet folk ham i gatene som «seierherren», og han, ille til mote, svarte: «bare Gud er seierherre». Han likte setningen så godt at han gjorde den til husets valgspråk, og etterkommerne hans gjentok den tusenvis av ganger på veggene. En konge som for alltid minnet seg selv på at det ikke var han som egentlig bestemte.
Har denne salen alltid sett slik ut?
Nei. Da de kristne kom, gjorde de den om til kapell, og derfor ser du den litt forandret sammenlignet med resten: de la til et galleri oppe og tilpasset bønnekroken til kristen gudstjeneste. Det er igjen det samme som alltid i Alhambra: de rev ikke, de gjenbrukte. Sultanens rådssal endte som et sted der man ba til en annen gud, uten å viske ut alt det som var før.
