En bred og solfylt plass med Alhambra som stikker fram over hustakene, uteserveringer som fylles fra midt på ettermiddagen og lukt av frityrsteking. Det er hjertet av Realejo, det gamle jødiske kvarteret i Granada, og plassen ble åpnet i 1497 for å feire bryllupet til prins Johan, arvingen til de katolske monarkene, som døde noen måneder senere. I et hjørne står Cristo de los Favores, som hele byen kneler foran én gang i året, klokken tre presis om ettermiddagen.
En plass åpnet for et bryllup som endte ille
Prins Johan av Aragón og Castilla var den eneste sønnen til de katolske monarkene og arvingen som skulle samle kronene til Castilla og Aragón i én person. Han giftet seg i 1497 med Margareta av Østerrike i Burgos, og feiringen spredte seg til alle rikene: her ble denne åpne plassen anlagt for festlighetene.
Han døde samme år, nitten år gammel, i Salamanca. Døden hans rev ned hele arveplanen: kronen endte hos søsteren Johanna, gift med Filip den vakre, og derfra kom huset Habsburg til Spania. Hele den senere historien til de spanske Habsburgerne begynner med den døden.
Plassen beholdt navnet. Den ligger i Realejo, som var det jødiske kvarteret i Granada – Garnata al-Yahud, «jødenes Granada» –, en bydel som i nasridisk tid hadde et betydelig jødisk samfunn, og som etter 1492 skiftet befolkning fullstendig.
Cristo de los Favores
I den ene enden av plassen, på en sokkel, står en krusifiksfigur fra 1600-tallet kjent som Cristo de los Favores. Andakten er helt konkret: hver langfredag klokken tre presis om ettermiddagen – timen da tradisjonen plasserer Kristi død – fylles plassen, og folk kneler for å be om tre ønsker.
Seremonien varer noen minutter og blir ikke iscenesatt med pomp av noe brorskap: det er en folkelig tradisjon som holdes i live av vane, med tusenvis av mennesker i stillhet på en bydelsplass. Det er et av de mest gripende øyeblikkene i Granadas kalender, og svært få tilreisende kjenner til det.
Resten av året går Kristusfiguren nesten upåaktet hen mellom uteserveringene. Det er verdt å lete den opp og vite hva som skjer her én gang i året, for det forandrer fullstendig hvordan du ser plassen.
Ikke gå glipp av
Cristo de los Favores
Hver langfredag klokken tre presis kneler hele plassen for å be om tre ønsker.
Arvingens bryllup
Plassen ble åpnet i 1497 for festlighetene for prins Johan, som døde samme år, nitten år gammel.
Garnata al-Yahud
Realejo var det jødiske kvarteret i Granada, med et betydelig samfunn i nasridisk tid.
Tapasen er fortsatt gratis
Granada er en av de siste byene der tapasen følger med drikken, og her tas det på alvor.
Slik passer det inn i besøket ditt i Granada
Realejo er selve tapasbydelen i Granada, og denne plassen er sentrum i den. I Granada er tapasen fortsatt gratis når du bestiller drikke – en av de siste spanske byene der det fortsatt er vanlig overalt –, og her tas det på alvor.
Bydelen har også bevart sporene etter det jødiske Granada og flere bemerkelsesverdige steder: Cuarto Real de Santo Domingo, et nasridisk palass fra 1200-tallet med en bevart qubba; Casa de los Tiros, med fasaden full av skulpturer; og calle Molinos, med sine cármenes.
Herfra går du opp til Alhambra gjennom Realejo på rundt tjue minutter, eller når Puerta de las Granadas og Cuesta de Gomérez på ti. Det er den minst opplagte og mest behagelige måten å nærme seg anlegget på, med skygge og uten busser.
Ofte stilte spørsmål
Hvem var denne prins Juan?
Arvingen til alt. Juan av Aragón og Castilla var den eneste sønnen til de katolske monarkene, prinsen som skulle forene kronene til Castilla og Aragón i én person. Han giftet seg i Burgos med Margareta av Østerrike, og det fortelles at de elsket hverandre så høyt at legene fryktet for helsen hans. Han døde bare nitten år gammel, i Salamanca, den samme høsten. Hans død endret alt: kronen gikk til slutt over til søsteren Johanna den gale og, med henne, til habsburgerdynastiet. Av det håpet har vi bare navnet på denne plassen igjen.
Og den Kristus-figuren i hjørnet?
Detaljen ligger i klokken: avtalen er klokken tre presis om ettermiddagen, den timen da tradisjonen plasserer Kristi død. Det er nettopp det øyeblikket som har gjort den berømt. Selve figuren er gammel, fra slutten av 1600-tallet, og utenom den timen har du den nesten for deg selv, i stillhet, med Alhambra som titter fram bak. Oss granadinere, troende eller ikke, rører denne Kristus ved noe dypt inne.
