I Passeig de Sant Joan, en bred og treplantet aveny der knapt noen turister kommer, åpner det seg en lysende hvit fasade dekket av svært fine sgraffitoer. Det er Palau Macaya, et verk av Josep Puig i Cadafalch fullført rundt 1901, og det er den enkleste modernistiske bygningen å besøke i Barcelona: den fungerer som kultursenter, inngangen er gratis, og gårdsplassen med trappen er blant de vakreste i Eixample. Nesten ingen vet det.
Sgraffito, eller å tegne ved å skrape
Hele fasaden er utført i sgraffito, en teknikk med dype røtter i Catalonia: lag av mørtel i forskjellige farger legges oppå hverandre, og mens de ennå er myke, skrapes det øverste bort slik at det underste kommer frem. Mønsteret er ikke malt på, det er risset inn i selve muren, og derfor tåler det hundre år med regn uten å miste skarpheten.
Resultatet her er en nesten blendende hvithet med plante- og geometriske motiver som går over hele fasaden. Det er et bevisst motstykke til den hugne steinen på Palau Baró de Quadras, av samme arkitekt og fra nesten samme tid: det ene huset males med lys, det andre skulptureres med skygge.
Steinskulpturene på portalen er laget av Eusebi Arnau, som på så mange andre modernistiske bygninger. Når du ser på fasaden og synes at dette palasset ligner Casa Amatller i Passeig de Gràcia, er det ingen tilfeldighet: de er av samme hånd og fra de samme årene.
Billedhuggeren på sykkel
Gå nær relieffene på hver side av hovedinngangen og let i ro og mak: blant figurene er det én som har blitt berømt, en skikkelse på sykkel. Den vanlige tolkningen er at det er et blunk til Puig i Cadafalch selv, som syklet til byggeplassen, noe som var ganske skandaløst for en herre i hans posisjon i 1900.
Slike innhugne spøker går igjen i katalansk modernisme, og svært få leter etter dem: på bygningene fra denne tiden finnes fotografer, syklister, grammofoner og biler gjemt blant helgener og drager, som små signaturer fra moderniteten som sniker seg inn i et middelalderspråk.
Den indre gårdsplassen, med den åpne marmortrappen og søylene, er det beste, og den er åpen. Den er en hjemlig versjon av mønsteret i katalansk sivil gotikk – portal, gårdsplass, trapp opp til hovedetasjen – som Puig kjente inngående som historiker, og som han her brukte i modernistisk tapning.
Ikke gå glipp av
Den hvite sgraffitoen
Mønsteret er ikke malt: det er skrapt ut i lag av mørtel. Derfor har det holdt seg intakt i hundre år.
Billedhuggeren på sykkel
Gjemt i relieffene på portalen. Et blunk til arkitekten, som syklet til byggeplassen i 1900.
Gårdsplassen med trappen
Katalansk sivil gotikk i modernistisk tapning, og med fri adgang. En av de vakreste i Eixample.
Gratis inngang
Det er et kultursenter i drift, ikke et monument som koster penger. Nesten ingen går inn.
Slik passer det inn i besøket ditt i Barcelona
Det ligger i Passeig de Sant Joan, ti minutters gange fra Sagrada Família og ti til fra Diagonal og Palau Baró de Quadras. Det er et naturlig stopp mellom disse to punktene og sparer deg for å gå langs avenyer uten skygge.
Siden det er et kultursenter i drift, har det åpningstider som en institusjon, ikke som et monument: det har åpent mandag til fredag og kortere åpningstid i helgene, med utstillinger og arrangementer som av og til begrenser adgangen til enkelte saler. Gårdsplassen og første etasje er som regel tilgjengelige.
Og et tips om området: Passeig de Sant Joan er en av de beste promenadene i Barcelona for å gjøre ingenting. Den er treplantet, har uteserveringer med noen meters mellomrom, sykkelfelt og barn som leker, og den står ikke på noen liste over det du må se. Etter Sagrada Família redder tjue minutter på en benk her dagen.
Ofte stilte spørsmål
Hvordan lager man det hvite mønsteret på fasaden?
Det er en nydelig og svært katalansk teknikk, sgraffito. I stedet for å male mønsteret oppå legger man lag av mørtel i ulike farger over hverandre, og mens de ennå er myke, skraper man bort det øverste så det underste kommer fram, som om man tegner ved å klore. Slik blir motivene risset inn i selve veggen og tåler vær og vind i århundrer. Modernistene gjenopplivet dette gamle håndverket og fylte det med fantasi. Gå nærmere: det er ingen maling, bare veggens hud skrapet med en gullsmeds tålmodighet.
