Hundre og førtifire år med byggearbeid, og det fortsetter. Sagrada Família er verdens mest berømte uferdige kirke, verket Antoni Gaudí viet førtitre år av livet sitt, og de siste av dem bodde han inne i verkstedet som en munk. Når folk bebreidet ham for at det gikk sakte, svarte han at oppdragsgiveren hans ikke hadde det travelt. I dag står den på verdensarvlisten, tar imot millioner av besøkende og finansieres fortsatt nøyaktig som i 1882: med gaver og med det de som går inn, betaler.
Et oppdrag som ikke var hans
Det opprinnelige prosjektet ble signert i 1882 av Francisco de Paula del Villar, og det var en helt konvensjonell nygotisk kirke. Villar ble uenig med byggherrene om materialene og trakk seg året etter. Oppdraget gikk da til en trettien år gammel arkitekt, så godt som ukjent, som tegnet alt på nytt: Gaudí.
Det han gjorde, var uten sidestykke. Han erstattet de gotiske strebebuene med skrå søyler som forgrener seg som trær, beregnet ved hjelp av modeller av snorer og lodd hengt opp ned – den berømte funikulærmodellen – slik at konstruksjonen bare skulle bære trykk. Det er geometri av linjeflater brukt på et tempel, og ingenting lignende fantes.
Han planla atten tårn: tolv for apostlene, fire for evangelistene, ett for Jomfru Maria og det midterste for Jesus, beregnet til 172,5 meter. Den høyden er ikke tilfeldig: Gaudí la den under Montjuïc-fjellet, fordi han mente at menneskets verk ikke burde overgå Guds.
Tre fasader og en trikk
Fødselsfasaden, mot øst, er den eneste Gaudí etterlot så godt som ferdig, og det er den du bør se langsomt på: hver centimeter er hogd ut med planter, dyr, gjetere og musiserende engler. Det er en julekrybbe i stein på størrelse med en bygning, og mange av figurene ble formet etter virkelige mennesker og dyr fra nabolaget.
Lidelsesfasaden, mot vest, ble hogd ut av Josep Maria Subirachs fra 1987 i en kantete og naken stil som fortsatt deler meningene. Å sammenligne dem er halve besøket: det er to motsatte måter å forstå hva det vil si å videreføre en annens verk.
Og den 7. juni 1926 gikk Gaudí fra byggeplassen på vei til messe, og en trikk kjørte ham ned på Gran Via. Han var så dårlig kledd og så så fattig ut at ingen kjente ham igjen eller ville hjelpe ham: de trodde han var en tigger og fraktet ham til fattigsykehuset. Han døde tre dager senere. Han er gravlagt i krypten, under kirken.
Ikke gå glipp av
Fødselsfasaden
Den eneste Gaudí nesten fullførte. En julekrybbe i stein med figurer formet etter virkelige naboer.
Søylene som forgrener seg
En bærende skog beregnet med modeller av snorer og lodd hengt opp ned.
172,5 meter og ikke én til
Jesustårnet holder seg under Montjuïc: for Gaudí skulle det menneskelige ikke overgå det guddommelige.
Glassmaleriene etter temperatur
Kalde i øst, varme i vest. Hele interiøret forandrer seg etter når på dagen du går inn.
Slik passer den inn i besøket ditt i Barcelona
Den ligger i Eixample, tjue minutters gange fra La Pedrera oppover Carrer de Provença, eller to stopp med metro. Ruten mellom dem krysser Cerdàs gatenett og går forbi Casa de les Punxes og resten av det modernistiske Eixample.
Bestill virkelig i god tid: uker, ikke dager. Det er Spanias mest besøkte monument, og billettene med fast klokkeslett blir utsolgt. Grunnbilletten gir adgang til interiøret; tårnene betales separat og bestiges med heis, og så går du ned til fots i en svært smal vindeltrapp som ikke passer for alle.
Interiøret overrasker nesten alle som går inn, mer enn eksteriøret. Glassmaleriene er ordnet etter fargetemperatur – kalde farger i øst, varme i vest –, så lyset forandrer seg radikalt med tiden på døgnet: blått og grønt om morgenen, oransje og rødt om ettermiddagen. Kan du velge tidsluke, er den siste på ettermiddagen den mest spektakulære.
Ofte stilte spørsmål
Var det Gaudí som begynte på den?
Nei, og det er få som vet det: den første arkitekten var Francisco de Paula del Villar, som i 1882 satte den i gang som en helt konvensjonell nygotisk kirke. Kort tid etter ble han uenig med byggherrene og trakk seg, og i 1883 havnet oppdraget hos en Gaudí på bare trettien år. Han kastet nesten alt over bord og tenkte hele kirken på nytt, helt fra grunnmuren, til den ble det du ser. Så det som begynte som en kirke blant mange, ble, takket være et lederskifte, byens mest ekstraordinære verk.
Hvorfor tar det egentlig så lang tid å gjøre den ferdig?
Utover den spøken hans om at oppdragsgiveren hans, Gud, ikke hadde det travelt, finnes det svært konkrete grunner. Sagrada Família er en botskirke, som betyr at den bygges bare med gaver og i dag med det de besøkende bidrar med: den har aldri fått offentlige penger, og uten midler blir det ikke noe arbeid. Og attpåtil, i 1936, under borgerkrigen, brøt noen brannstiftere seg inn i Gaudís verksted og ødela modellene og originaltegningene hans. Å gjenskape ideen hans ut fra de knuste bitene tok år. Det er ikke treghet: det er nesten et mirakel at den fortsatt står.
Blir den noen gang ferdig?
Den kommer stadig nærmere, selv om det er vanskelig å tro etter så lang tid. Det store midttårnet, Jesustårnet, ble fullført i 2026, nøyaktig hundre år etter Gaudís død: for første gang i historien ser man kirken nesten hel, pekende mot himmelen. Det gjenstår detaljer, trapper, Glory-fasaden … men skjelettet i drømmen hans er allerede komplett. Tenk på at han som begynte på dette, ikke ventet å få se det, men det får vi. For en flaks vi har.
