En hvit fasade med søylerad, preg av et klassisk tempel og Middelhavet rett foran. Balneario de Las Arenas åpnet i 1898, da sjøbad nærmest var noe legen foreskrev, og Valencias fine selskap kom med trikk for å ta badene, spasere under søylegangene og la seg se. I dag er det et luksushotell, men fasaden og gesten er bevart: her begynte sommerferien, og her sluttet fiskerkvarteret.
Da det å bade var medisin
På slutten av 1800-tallet ble sjøbad foreskrevet for sine antatte helsebringende egenskaper, og hele den spanske kysten fyltes av badeanstalter med lege, badehytter og regulerte tider. Man dro ikke på stranda for å more seg: man dro for å ta badene, og det fantes en protokoll.
Menn og kvinner badet hver for seg, i ulike soner, tildekket nesten fra topp til tå i svært lange badedrakter, og det fantes badehytter på hjul som ble trillet ut i vannet slik at damene kunne gå uti uten å bli sett. Tidens bluferdighet gjorde stranda til et ganske komplisert system av sosial ingeniørkunst.
Den opprinnelige badeanstalten fra 1898 var langt mer beskjeden enn det du ser i dag. Den store søylefasaden er fra rundt 1917, tegnet av arkitekten Francisco Mora, og hører til en annen tid: sommerferien som etablert borgerlig fritid og som statussymbol.
Grensen mellom to verdener
Denne bygningen markerer en sosial grense du kan gå langs. På den ene siden lå Cabanyal, fiskerkvarteret med lave hus kledd med fliser og sine barracas; på den andre begynte borgerskapets feriestrøk, med villaer, restauranter og strandpromenade.
De to verdenene delte den samme sanden uten helt å blande seg. Beltet av villaer og badeanstalter oppsto på slutten av 1800-tallet da trikken kom, satte stranda en halvtime fra sentrum og for første gang skapte den moderne ideen om å dra til sjøen for fornøyelsens skyld.
Og det er ett lag til som er verdt å kjenne: under borgerkrigen ble dette området bombet fordi det lå nær havna, og sjøfronten endret seg mye i etterkrigstiden. Badeanstalten var i drift som badeanstalt et godt stykke inn i 1900-tallet og forfalt deretter i flere tiår før den ble gjort om til hotell.
Ikke gå glipp av
Søyleraden fra 1917
Den opprinnelige badeanstalten fra 1898 var beskjeden. Den store klassiske fasaden er Francisco Moras verk, tjue år senere.
Bading med protokoll
Menn og kvinner hver for seg, badedrakter ned til anklene og badehytter på hjul for å gå uti vannet uten å bli sett.
Den sosiale grensen
På den ene siden fiskerkvarteret, på den andre feriens villaer. De delte sanden uten å blande seg.
Trikken forandret stranda
Den satte havet en halvtime fra sentrum og fant opp den moderne ideen om å dra på stranda for fornøyelsens skyld.
Slik passer den inn i besøket ditt i Valencia
Den ligger der strandpromenaden begynner, mellom Cabanyal og Malvarrosa-stranden. Det er punktet der kvarteret slutter og stranda begynner, og derfor fungerer den godt som hengsel på ruten.
Interiøret er et hotell og kan ikke besøkes, men hagene og inngangspartiet ses fra gata, og fasaden er verdt et stopp. Fem minutter er nok.
Planen som gir mening til hele dette området, er å gå det til fots fra sør mot nord: Cabanyal med flisehusene, badeanstalten, Malvarrosa og til slutt Casa-Museo Blasco Ibáñez, der forfatteren gjorde alt dette til litteratur. Det er førti minutters flat spasertur med havet hele tiden på høyre hånd.
Ofte stilte spørsmål
Er denne høytidelige bygningen den opprinnelige fra 1898?
Ikke helt, og det er denne detaljen få kjenner til. Badeanstalten åpnet i 1898, ja, men den var mer beskjeden. Den store søylefasaden du ser på, kom senere, rundt 1917, tegnet av arkitekten Francisco Mora. Det du ser, er altså egentlig den andre versjonen, luksusutgaven, fra da stedet allerede var blitt moteriktig og man måtte leve opp til ryktet. Ambisjonene vokste med kundene.
Og hvordan badet folk her den gangen?
Med en bluferdighet vi i dag ville trekke på smilebåndet av. Menn og kvinner badet hver for seg, i ulike soner, og gikk ut i vannet tildekket nesten fra topp til tå, i svært lange drakter. Det fantes til og med små hytter der du kunne skifte uten at noen så deg. Ingen soling: noen minutter i bølgene, bare på bestemte tider, og så tilbake i skyggen. En helt annen måte å forholde seg til havet på, ikke sant?
