Utenfra er det rød tegl, nøkternhet og et klokkegavl som tegner seg mot himmelen: en fasade som ikke lover noe. Innenfor ligger et av de mest komplette barokkanleggene i Sevilla og det beste stedet i byen for å forstå hva Sevillas 1600-tall var, da dette var Europas rikeste by og malerne arbeidet på akkord. Det ble grunnlagt i 1675 som bolig for gamle prester uten midler, navnets «venerables», og i dag huser det Centro Velázquez.
Et hus for gamle prester
Initiativtakeren var Justino de Neve, kannik ved katedralen, en velstående mann og en av de store mesenene på sin tid. Bygningen ble reist av Juan Domínguez og fremfor alt Leonardo de Figueroa, overhodet for slekten som definerte den sevillanske barokken: ubehandlet tegl, fliser, gips og en svært lokal måte å lage arkitektur på med billige materialer og enormt mye håndverk.
Den sentrale gårdsplassen er det mest geniale. Den er senket, med fontenen i bunnen av en slags trappet skål, og det er ikke et innfall: den samler regnvannet og konsentrerer det, ikke noen liten sak i en by som går et halvt år uten å se en sky. Gårdsplassens form er bokstavelig talt et hydraulisk system.
Institusjonen fungerte som prestebolig til langt ut på 1900-tallet. Siden 1991 har Fundación Focus drevet den, restaurert anlegget og åpnet det som kulturrom, og det forklarer at du i dag kan gå inn i en bygning som var tenkt for ikke å ta imot noen.
Hva du bør se inne
Kirken er det mest spektakulære. Hvelvene ble malt av Juan de Valdés Leal og sønnen hans Lucas Valdés, og sakristiet er en øvelse i barokk illusjonskunst: en kuppel malt i perspektiv som ser ut til å løfte taket flere meter. Still deg på det nøyaktige punktet som er merket i gulvet for å se det virke; fra alle andre steder brytes effekten.
Centro Velázquez ligger i de øvre salene og samler verk av den sevillanske maleren og kretsen rundt ham. Verket stiftelsen kjøpte i 2007, og som gikk verden rundt, er hans Santa Rufina, en pottemaker fra Triana som ble byens skytshelgen, malt av en ennå ung Velázquez. Å se det her, fem hundre meter fra der han ble født, har noe ved seg.
Det som mangler, er derimot det som burde vært husets midtpunkt: Inmaculada de los Venerables, som Murillo malte på bestilling fra Justino de Neve til nettopp denne bygningen. Marskalk Soult tok den med seg som krigsbytte under den franske okkupasjonen, og i dag henger den i Museo del Prado. Salen der den hang, er der fortsatt, med sitt tomrom.
Ikke gå glipp av
Den senkede gårdsplassen
Med fontenen i bunnen av en trappet skål. Det er ikke estetikk: det er oppsamling av regnvann.
Valdés Leals sakristi
En kuppel malt i perspektiv som bare virker fra det nøyaktige punktet som er merket i gulvet.
Velázquez' Santa Rufina
En pottemaker fra Triana som ble helgen, malt av en ung Velázquez, fem hundre meter fra hjemmet hans.
Tomrommet etter Inmaculada
Murillo malte den til dette huset. Soult tok den med seg, og i dag er den i Prado; veggen er her fortsatt.
Slik passer det inn i besøket ditt i Sevilla
Den ligger midt i Santa Cruz-kvarteret, ett minutt fra Plaza de Doña Elvira og fem fra katedralen. Det er innendørsbesøket som best utfyller en tur i kvarteret, og det er som regel tomt selv når gatene utenfor er stappfulle.
Er du interessert i Valdés Leal, er den obligatoriske fortsettelsen Hospital de la Santa Caridad, ti minutter unna, der hans to store lerreter om døden og forfengeligheten henger. De to barokke sykehusene, sett samme dag, forteller den samme historien fra to motsatte temperamenter.
Regn med godt over en time. Og ikke hopp over den monumentale trappen eller den andre gårdsplassen: de fleste går inn, ser på kirken og går igjen, og går glipp av akkurat den delen som forklarer hvordan en pensjonert prest bodde her i 1700.
Ofte stilte spørsmål
Har dette noe med Murillo å gjøre?
Og det i høy grad. Kannikken som tok initiativ til byggverket, var Murillos gode venn og beskytter, og han bestilte flere lerreter fra maleren til nettopp dette huset. Det mest berømte er en Immaculata som i dag kalles «de los Venerables». Jeg sier «i dag» med vemod, for under den franske okkupasjonen tok marskalk Soult med seg det og andre malerier som krigsbytte; denne Immaculataen havnet i Museo del Prado, der den fortsatt er. Her ble tomrommet og historien igjen.
Og hvilken Velázquez kan man se der inne?
Centro Velázquez rommer juveler fra den mest universelle sevillaneren. Den mest omtalte er hans «Santa Rufina», en pottemakerhelgen fra Sevilla som stiftelsen som tar vare på huset, kjøpte i 2007 for et rekordbeløp for et spansk maleri. Å se det her, i byen der Velázquez ble født og lærte å male, gir gåsehud. Det er en av de tingene som alene rettferdiggjør å gå gjennom den nøkterne mursteinsporten.
Hvem malte hvelvene i kirken?
Juan de Valdés Leal, en av de store i sevillansk barokk, kjent for sansen for det dramatiske og til og med det makabre. Det er han som står bak de to fryktelige maleriene om døden og forfengeligheten i det nærliggende Hospital de la Caridad, som tar pusten fra deg. Her fylte han, sammen med sønnen Lucas, hvelvene med farger. Han var Murillos motstykke: der den ene la inn mildhet og gatebarn, la den andre inn knokler og sannhet.
