En fasade som ser ut som en kake av stein: søyler, balkonger, klokker, flagg og en avslutning full av figurer. Og den midtre balkongen er med all sannsynlighet Spanias mest berømte balkong én dag i året: 6. juli, klokken tolv, skytes chupinazoen av derfra.
En lærebok i arkitektur i full størrelse
Fasaden er barokk, fra 1752, selv om bygningen bak ble bygd helt opp på nytt i 1952. Den har bevart de tre klassiske søyleordenene oppå hverandre — dorisk, jonisk og korintisk, den ene over den andre — som en lærebok i arkitektur i full størrelse.
Plassen den ligger på, er liten og uregelmessig, og det har en forklaring: dette var ingenmannsland. Pamplona var i flere hundre år tre småbyer med hver sin mur og i strid med hverandre — Navarrería, San Cernin og San Nicolás —, og da de endelig ble forent, ble fellesbygningen reist nettopp på punktet der de tre møttes.
Foreningen ble påtvunget av Karl III den edle 8. september 1423, da han tvang dem til å smelte sammen til én by med ett rådhus, ett segl og ett flagg. Og han lot rådhuset bygge nøyaktig der det fortsatt står.
Chupinazoen, og «Pobre de mí»
Klokken tolv 6. juli skytes chupinazoen av fra den balkongen, en rakett som eksploderer mens et hav av mennesker brøler nedenfor med halstørkleet løftet. Ordet kommer fra «chupín», det folkelige navnet på raketten.
Ropet er tospråklig, som byen: «Pamploneses, pamplonesas, ¡Viva San Fermín!, Iruindarrak, iruindarrok, gora San Fermin!». Og i det øyeblikket løftes titusenvis av røde halstørklær, som til da har vært knyttet rundt håndleddet, opp til halsen samtidig.
Hvert år velges en spesiell person til å tenne den, og det valget skaper forventning og debatt i hele byen i månedene før.
Og detaljen nesten ingen forteller helt: ni dager senere, ved midnatt den 14., kommer byen tilbake til den samme plassen, men med et tent stearinlys i hånden og en helt annen sang, «Pobre de mí, pobre de mí, que se han acabado las fiestas de San Fermín», stakkars meg, festen for San Fermín er over. Den samme steinen ser gleden bli født og dø på én uke.
Ikke gå glipp av
Chupinazo-balkongen
Klokken tolv 6. juli, med titusenvis av røde halstørklær som løftes opp til halsen samtidig.
Barokkfasade fra 1752
Med de tre klassiske søyleordenene oppå hverandre: dorisk, jonisk og korintisk.
Det står på ingenmannsland
Det ble reist der de tre småbyene i strid, som ble til byen, møttes.
Og her slutter alt
Ved midnatt den 14., med tente stearinlys og «Pobre de mí» sunget av hele byen.
Slik passer det inn i besøket ditt i Pamplona
Det ligger på Plaza Consistorial, i hjertet av gamlebyen, mellom Calle Mayor og Calle Estafeta.
Stoppet tar ti eller femten minutter utenfra: interiøret er vanligvis ikke åpent for besøk. Utenom festen er plassen rolig, og du ser fasaden mye bedre.
Det ligger rett på ruten til encierroen, mellom Cuesta de Santo Domingo og Mercaderes-svingen, så du kommer forbi her når du følger ruten til fots.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor ligger rådhuset på en så liten plass?
Fordi dette var ingenmannsland. Pamplona var i århundrer tre bydeler med egne murer som lå i strid med hverandre, Navarrería, San Cernín og San Nicolás, og da de endelig ble slått sammen, ble det felles huset reist akkurat der de tre møttes. Derfor er plassen en uregelmessig og trang åpning: den er sømmen mellom tre byer som en gang var fiender.
Hva er det egentlig som ropes fra balkongen?
Frasen er tospråklig, som byen: «Pamploneses, pamplonesas, ¡Viva San Fermín!, Iruindarrak, iruindarrok, gora San Fermin!». Og i det øyeblikket løftes titusener av røde skjerf, som til da er knyttet rundt håndleddet, opp til halsen samtidig.
