Går du ned fra Lavapiés mot Ronda de Valencia, tar en nymudéjar-bygning av tegl imot deg med enorme plakater og unge folk som går ut og inn med tøyposer. Det er La Casa Encendida, et kultursenter som alltid ser ut til å ha noe på gang: en fotoutstilling, et verksted, en konsert, en utendørs filmvisning på takterrassen. Det er bydelens sørgrense, stedet der Lavapiés titter ut mot resten av byen, og et av stedene der du best kjenner pulsen i Madrids samtidskultur.
Et navn hentet fra et dikt
Bygningen ble reist tidlig på 1900-tallet som hovedsete for den gamle spareinstitusjonen som i dag driver senteret, i den nymudéjar-teglen som Madrid tok i bruk mot slutten av 1800-tallet til skoler, kirker og tyrefekterarenaer. Den skottet mot den andalusiske arkitekturen, med sine små blindbuer og geometriske mønstre, og resultatet har et umiskjennelig madrilensk preg.
Navnet er ikke reklame: det kommer fra «La casa encendida», diktsamlingen Luis Rosales ga ut i 1949, og det var arvingene hans som ga tillatelse til å bruke tittelen. I diktet er huset «tent» av minnet og av de kjære som bodde der, ikke av lyspærene. Det er et treffende navn på et sted som virkelig aldri slukner.
Siden åpningen som kultursenter i årene rett etter 2000 har La Casa Encendida blitt et av de mest helhetlige programmene i Madrid innen samtidskunst, dokumentarfilm, eksperimentell musikk, miljø og pedagogiske tilbud. Mye av aktiviteten er gratis eller til en symbolsk pris, noe som er sjelden for institusjoner på dette nivået.
Hva som finnes inne (og på taket)
Senteret er fordelt på fire etasjer og fungerer samtidig som utstillingssal, kino, klasserom og bibliotek. De midlertidige utstillingene er som regel fotografi, videokunst og installasjoner, med internasjonale navn og solid kuratering; kinoen viser dokumentarer og tematiske serier; og mediateket er et åpent arbeidsrom som brukes mye av naboer og studenter.
Hemmeligheten som mange madrilenere bruker år på å oppdage, ligger øverst: takterrassen, en hage i høyden med utsikt over takene i den sørlige delen av sentrum, der det om sommeren er utekino, konserter og musikkvelder med solnedgangen i bakgrunnen. Sommervisningene blir fulle, så det lønner seg å kjøpe billett så snart de legges ut.
I første etasje er det kafé og en spesialisert butikk og bokhandel. Og siden senteret har en uttalt sosial og miljømessig profil, finner du ofte verksteder, bykjøkkenhager, byttemarkeder og familieaktiviteter i helgene. Adgang til bygningen er gratis; du betaler bare for noen aktiviteter, nesten alltid under 5 €.
Ikke gå glipp av
Takterrassen
Hage i høyden med sommerkino, konserter og utsikt over takene i den sørlige delen av sentrum.
Utstillingene
Fotografi, videokunst og installasjoner med internasjonal kuratering og svært rimelig adgang.
Det poetiske navnet
Hentet fra Luis Rosales bok fra 1949, med tillatelse fra arvingene hans.
Nymudéjar-teglen
Stilen Madrid tok i bruk mot slutten av 1800-tallet, med små blindbuer og andalusisk geometri.
Slik passer den inn i spaserturen din gjennom Lavapiés
La Casa Encendida avslutter den naturlige runden gjennom bydelen. Går du ned fra Cine Doré ved nordporten, forbi Calle de Argumosa, Plaza de Lavapiés og Mercado de San Fernando, er du her etter rundt tjuefem minutters spasertur nedover bakke. To hundre meter unna ligger La Tabacalera, bydelens andre store kulturhus, langt råere og selvstyrt: kontrastparet er perfekt.
Det ligger også svært nær Paseo del Arte: Museo Reina Sofía er ti minutter unna til fots, så du kan kombinere Guernica med en utstilling av samtidsfotografi uten å ta noe transportmiddel. Og Atocha stasjon, med den tropiske hagen under jerntaket fra 1800-tallet, ligger et kvarter unna.
Sjekk programmet før du drar, for bygningen forandrer seg fullstendig etter hva som står på plakaten. Vil du ha sammenhengen med bydelen rundt – de åtti nasjonalitetene, corralas-bygårdene, historien om sigararbeiderskene –, ender Viavoys tur «Lavapiés – Madrids smeltedigel» nettopp her, med en lokal guide som forteller mens du går.
Ofte stilte spørsmål
Hvor kommer det vakre navnet fra?
Fra en nydelig diktsamling. Den heter slik etter «La casa encendida», som poeten Luis Rosales fra Granada ga ut i 1949, og det var arvingene hans som ga tillatelse til å bruke tittelen. I diktet er huset «tent» av minnet og av de kjære som bodde der, ikke av lyspærene. Et perfekt navn for et sted som faktisk aldri slukker. Poesien som gir navn til kulturen i bydelen.
