Bueganger av stein, buer som husene søkte ly under, og inntil for ikke så lenge siden vannet fra riaen som nådde nesten helt opp til døra. O Berbés er det gamle fiskerkvarteret og det eldste Vigo: fra denne håndfullen beskjedne hus tett ved vannet vokste en av verdens store havner fram.
Et kvarter bygget på sanden
Det ble bygget helt i kanten av havet, rundt en havn som allerede nevnes i dokumenter fra 1100-tallet, den gamle havna San Julián. Det vil si: her er det dokumentert havnevirksomhet i mer enn åtte hundre år.
Under disse buegangene foregikk hele yrkeslivet. Garn ble bøtet, fisk ble tørket i sola, teiner av vidjer til skalldyr ble flettet. Buene var ikke pynt: de var det overdekkede verkstedet for et helt kvarter.
Og på 1800-tallet ble en av kystens mest berømte fiskeauksjoner holdt akkurat her, i friluft. Av de gamle buene står bare noen få igjen, men de som finnes, er nok til å se for seg stranda der det i dag er gate, båtene som lå trukket opp, og kvinnene som ropte ut sardinene de solgte.
Fra saltet sardin til et hermetikkimperium
Skubbet som gjorde denne landsbyen til en by, kom utenfra. Fra 1700-tallet kom katalanske saltere til disse riaene, folk med kapital og fagkunnskap, som startet fabrikker for å salte sardinene som ble fisket her i bøtter og spann.
Saltnæringen trakk til seg penger, båter og arbeidskraft, og ga det beskjedne Berbés den starten det trengte. Det er en lite kjent og helt avgjørende episode i den økonomiske historien til nordvest på halvøya.
Etter saltingen kom hermetikken: fabrikkene for bokser med sardiner og blåskjell, som reiste fra Vigo til halve verden og fylte byen med hermetikkfabrikker, verft og skipsredere. Den industrien er fortsatt i dag en av bærebjelkene i den galisiske økonomien.
I dette samme kvarteret ble det dessuten skrevet en av byens heroiske sider: mange av mennene som stormet murene under Reconquista i 1809, var sjøfolk som kom herfra.
Ikke gå glipp av
Havn dokumentert fra 1100-tallet
Den gamle havna San Julián. Mer enn åtte hundre år med virksomhet på samme sted.
Buegangene var verkstedet
Under buene ble garn bøtet, fisk tørket og teiner av vidjer flettet.
De katalanske salterne
De kom fra 1700-tallet med kapital og fagkunnskap for å salte sardinene. Det var starten.
Og så hermetikken
Boksene med sardiner og blåskjell som reiste fra Vigo til halve verden.
Slik passer det inn i besøket ditt i Vigo
Det ligger i den nedre delen av Casco Vello, tett ved vannet, like etter A Pedra og et steinkast fra havna.
Stoppet tar femten eller tjue minutter under buegangene. Det er ingenting å besøke i vanlig forstand: det du gjør, er å se på steinen og forestille deg havet som slikker mot den.
Det er den naturlige avslutningen på ruten gjennom Casco Vello, som går ned fra Porta do Sol forbi Praza da Constitución og konkatedralen. Hele kvarteret gjøres på litt over en time.
Ofte stilte spørsmål
Hvordan gikk Vigo fra fiskerlandsby til stor havn?
Dyttet kom utenfra. Fra syttenhundretallet kom katalanske saltere til disse elvemunningene, folk med kapital og fagkunnskap, som bygde fabrikker for å salte sardinene som ble fisket i massevis her. Den saltforretningen trakk til seg penger, båter og arbeidskraft, og ga det beskjedne Berbés starten på en fiskerimakt. Pussig, ikke sant, at mye av havets Vigo begynte med katalansk aksent.
Og hva kom etter den saltede sardinen?
Hermetikken kom. Etter saltingen fulgte fabrikkene for sardin og blåskjell på boks, som reiste fra Vigo til halve verden og fylte byen med hermetikkfabrikker, verft og skipsredere. Fortsatt i dag, svært nær her, omsetter fiskeauksjonen i Vigo hver morgen så tidlig en mengde fisk som tar pusten fra deg: mye av det som spises i Spania, går først over disse kaiene. Den beskjedne sardinen endte opp med å fø en hel by.
