Navnet er ikke pynt: gjennom 1300- og 1400-tallet var Salamanca delt i to adelsfraksjoner som lå i krig på liv og død, San Benito og Santo Tomé, og denne plassen var en av skuepassene for den bykrigen. Det var ingen symbolsk rivalisering: det var bakhold, drap og hele familier som ble utslettet innenfor byens murer.
En by i krig med seg selv
Systemet var det vanlige i senmiddelalderens Castilla: byens adelsslekter samlet seg i fraksjoner for å kontrollere embetene i bystyret, inntektene og rettsvesenet, og den konkurransen utartet ofte til åpen vold. Salamanca var et av de verste tilfellene.
De to fraksjonene tok navn etter sognene de var organisert rundt, San Benito og Santo Tomé, og kirkene deres fungerte som hovedkvarter, møtested og familiegravsted. Å gå til messe var bokstavelig talt å erklære hvem du hørte til.
Striden lammet byen i flere tiår og ble først dempet ved kronens inngripen og megling fra skikkelser som San Juan de Sahagún, en augustinermunk som forkynte forsoning mellom familiene, og som endte som Salamancas skytshelgen.
María la Brava
Den mest kjente historien fra den konflikten er historien om doña María Rodríguez de Monroy, kjent som María la Brava. Hennes to sønner ble drept av Manzano-brødrene, fra den rivaliserende familien, i en episode i striden mellom fraksjonene.
Krøniken forteller at hun selv samlet en gruppe menn, forfulgte morderne helt til Portugal, drepte dem og vendte tilbake til Salamanca med hodene deres, som hun la på sønnenes grav i kirken Santo Tomé. Det er en av de mest siterte fortellingene om den kastiljanske adelsvolden.
Huset hennes står fortsatt på denne samme plassen, med gotisk fasade og familievåpen, og det er det som fysisk er igjen av den historien. Det som i dag er en rolig plass med uteserveringer, var midtpunktet i en krig som varte i generasjoner.
Ikke gå glipp av
To fraksjoner, to sogn
San Benito og Santo Tomé. Kirkene var hovedkvarter og gravsted: å gå til messe var å erklære familietilhørigheten.
María la Brava
Hun forfulgte sønnenes mordere helt til Portugal og kom tilbake med hodene deres, som hun la på graven til de to.
En munk fikk slutt på det
San Juan de Sahagún forkynte forsoning mellom familiene og endte som byens skytshelgen.
Huset hennes står fortsatt
På en av sidene av plassen, med gotisk fasade og familievåpen. Det er det som fysisk er igjen av den krigen.
Slik passer det inn i besøket ditt i Salamanca
Den ligger fem minutter fra Plaza Mayor, mot nordvest, på ruten som knytter sammen Palacio de Monterrey, Casa de las Muertes og Fonseca-fasaden. Det er et kort stopp, men et som gir sammenheng: det forklarer hva denne byen var før universitetet og platereskstilen.
Selve plassen er i dag et hyggelig sted med uteserveringer og skygge, og den fungerer godt som pause. Huset til María la Brava ligger på en av sidene og kan ikke besøkes innvendig, men fasaden og våpenskjoldet ser du godt.
Hele denne nordlige delen av gamlebyen har langt mindre trafikk enn universitets- og katedralaksen, og det er her du best merker at Salamanca, i tillegg til å være en studentby, i århundrer var en by av adelsslekter og palasser.
Ofte stilte spørsmål
Skjedde dette bare i Salamanca?
Slett ikke. Hele Castilla på fjortenhundretallet var slik, med svake konger som Juan den andre og Enrique den fjerde som ikke klarte å holde en adel bevæpnet til tennene i tømme. Hver by hadde sine fraksjoner og sin hevn. Det roet seg ikke for alvor før de katolske monarker kom og innførte orden med hard hånd og gjorde det klart hvem som bestemte. Salamanca var bare et særlig blodig eksempel.
Finnes de to fraksjonenes kirker fortsatt?
San Benito står fortsatt, svært nær her, og har et pussig annet liv: den endte som gravkapell for Maldonado-familien, en av de store slektene som ledet striden, og de fylte den med våpenskjoldene og gravene sine. Så kirken som var hovedkvarter for den ene fraksjonen, endte som stedet der lederne dens hvilte. De gamle rivaliseringene havner til slutt alltid under den samme gravsteinen.
