Det dufter av appelsinblomster, og plassen er så firkantet og så rolig at den skiller seg ut fra alt rundt. Det er ingen tilfeldighet: denne plassen vokste ikke frem av seg selv som i så mange landsbyer, den ble tegnet med vilje med linjal og passer i 1485, straks byen var tatt, for å bryte opp virvaret av smug i den gamle medinaen.
Byplanlegging som erobring
I 1485 hadde kronen i Castilla nettopp innlemmet Marbella, og en av de første beslutningene var å anlegge et nytt, ordnet rom her, på den renessansemåten som kom fra Italia. Det er byplanlegging ved påbud: et regelmessig rektangel åpnes inne i et uregelmessig islamsk gatenett.
Den gesten hadde en svært tydelig politisk betydning. Den muslimske medinaen var en labyrint av smug uten synlig rangorden; en rektangulær plass med institusjonsbygninger rundt er nøyaktig det motsatte: et lesbart rom der makten er synlig.
Rundt den ble de tre maktene som styrte byen, plassert: det sivile styret i Casa Consistorial, rettsvesenet i Casa del Corregidor og Kirken i ermita de Santiago, hver i sitt hus og ansikt til ansikt innenfor det samme rektangelet.
Pomerans-trærne
Appelsintrærne som har gitt plassen navn, er av den bitre sorten, pomerans, den samme som du ser i så mange gårdsrom og på så mange plasser i Andalucía. Frukten er umulig å bite i, så sur er den, og den som prøver, oppdager det fort.
De plantes av to andre grunner. Den ene er blomsten: appelsinblomstene dufter i ukevis og svært intenst, og den duften er plassens kjennemerke. Den andre er at pomerans er et hardført, eviggrønt tre som tåler varme, tørke og beskjæring godt.
Frukten blir derimot brukt: den er grunnlaget for engelsk marmelade av bitre appelsiner, som er laget siden 1700-tallet av appelsiner fra Sevilla, og også for likører. Den har altså et marked, bare ikke som spisefrukt.
I dag er plassen fylt av uteserveringer og er Marbellas mest gjentatte postkort. Men den fortjener en stund uten hastverk, sittende, mens du ser hvordan de tre institusjonsbygningene deler sidene mellom seg: det er en leksjon i byplanlegging som fortsatt virker fem århundrer senere.
Ikke gå glipp av
Tegnet med linjal i 1485
Et renessanserektangel åpnet med vilje inne i labyrinten i den muslimske medinaen.
De tre maktene rundt
Sivilt styre, rettsvesen og Kirken, hver på sin side av det samme rektangelet, ansikt til ansikt.
Appelsinene spises ikke
De er av den bitre sorten: umulige å bite i. De plantes for blomstenes skyld og fordi de er hardføre.
Gamlebyen er liten
Noen få kvartaler med hvite gater som du går gjennom på godt og vel en time. Nesten ingen venter det.
Slik passer den inn i besøket ditt i Marbella
Den er hjertet i gamlebyen og det naturlige utgangspunktet. Herfra går gatene mot Encarnación-kirken, mot borgmurene og mot Museo del Grabado.
Hele gamlebyen går du gjennom på godt og vel en time, og den er liten: noen få kvartaler med hvite, smale gater. Det er den delen av Marbella de fleste besøkende ikke venter å finne.
Gå tidlig eller sent på ettermiddagen. Uteserveringene fyller hele plassen ved lunsj- og middagstid, og prisen på en kaffe her ligner ikke på prisen to gater lenger borte.
Ofte stilte spørsmål
Kan man spise appelsinene på plassen?
Prøv dem om du tør … og ikke kjeft på meg etterpå. Appelsintrærne på plassen er pomeranstrær, den sure sorten du ser i så mange gårdsrom og på så mange plasser i Andalucía: de gir en frukt som er nesten umulig å bite i, så sur er den. Hvorfor planter man dem da? For blomstens skyld, denne appelsinblomsten som dufter uten stans, og fordi pomeransen er perfekt til marmelade, den som engelskmennene elsker. Her er de til pynt og duft, ikke til dessert; frukten faller av seg selv, og nesten ingen tar den i bruk.
