Det er tre ekte hus, med trebalkonger som svever over nesten førti meter tomrom i juvet Hoz del Huécar, og de er ikke et kulisseinnfall: de er løsningen en middelalderby fant, klemt inn på en fjellrygg der det ikke var grunn å vokse på. Når du ikke kan bygge i bredden, bygger du utover.
Å vokse over avgrunnen av nødvendighet
Cuenca ligger på en svært smal fjellkam mellom to juv, Júcar-juvet og Huécar-juvet, og den geografien forklarer alt. Gamlebyen har knapt noe flatt terreng: gatene er smale, kvartalene korte, og hver flate kvadratmeter var allerede tatt i bruk på 1200-tallet.
Innbyggernes svar var å bygge boligene ut over kløften med gallerier av tre som hvilte på bjelker felt inn i muren. Slik vant de noen kvadratmeter, og samtidig lys og luft, som var mangelvare i en middelaldergate av den bredden.
En gang fantes det mange flere: en hel rekke med hus som hang ut over tomrommet, gikk langs kanten av juvet. Med tiden gikk de tapt i ras, branner og forfall, og i dag har bare tre overlevd, bygd på 1400-tallet.
Det du ser, er resultatet av en redningsaksjon
Tidlig på 1900-tallet var husene halvt i ruiner, og det var bare et spørsmål om tid før de forsvant. Det som reddet dem, var en omhyggelig restaurering som gjenoppbygde utkragingene én etter én og sikret fundamentene, i en tid da det slett ikke var åpenbart at dette var verdt å bevare.
Det er greit å vite når du ser på dem: det som fotograferes i dag, er ikke en mirakuløs overlevelse, men en godt utført rekonstruksjon av det som var igjen. Det gjør dem ikke mindre verdifulle, tvert imot. Det forklarer hvorfor treverket ser så ensartet ut, og hvorfor helheten har en sammenheng som en bygning fra 1400-tallet sjelden har.
Inne i to av dem ligger Museo de Arte Abstracto Español, og den kombinasjonen, avantgardemaleri hengt opp i middelalderhus som henger over et stup, er den beste ideen denne byen har hatt. Det tredje huser en restaurant.
Bildet av det mørke treverket som tegner seg mot himmelen og mot bunnen av kløften, er Cuenca oppsummert i én gest. Ingen annen spansk by har et så konsentrert bilde av seg selv.
Ikke gå glipp av
Nødvendighet, ikke innfall
Byen ligger på en fjellkam uten flat grunn. Når man ikke kan vokse i bredden, bygger man ut over kløften.
Tre er igjen
Det fantes en hel rekke med hus som hang ut over tomrommet. De som har overlevd, er fra 1400-tallet.
Førti meter tomrom
Utkragingene av tre henger over Huécar-juvet. Å lene seg ut gjør inntrykk.
De er en restaurering
Tidlig på 1900-tallet var de halvt i ruiner. Utkragingene ble gjenoppbygd én etter én og fundamentene sikret.
Slik passer de inn i besøket ditt i Cuenca
Det klassiske bildet tas ikke fra husene, men fra Puente de San Pablo, gangbrua av jern som krysser Huécar-juvet i god høyde. Derfra ser du dem i profil, med kløften under, og det er der praktisk talt alle bilder du har sett av Cuenca, er tatt.
De ligger et steinkast fra Plaza Mayor og katedralen, ned Calle Obispo Valero, så den naturlige rekkefølgen er plassen, katedralen, de hengende husene og brua, og derfra videre opp mot borgen.
Det beste tidspunktet er tidlig om morgenen eller når det mørkner, når de er opplyst. Midt på dagen og i høysesongen fylles brua, og å ta bildet uten folk foran krever tålmodighet.
Ofte stilte spørsmål
Stemmer det at de også kalles «Casas del Rey»?
Det sier tradisjonen: at disse utkragende husene i middelalderen var sommerbolig for kongene av Castilla, og derfor ble de også kjent som Casas del Rey, kongens hus. Om det er sant eller en legende, sier navnet noe om hvor spesielle de alltid har vært regnet som.
